Jeg hadde en strålende dag i forrige uke med en ny venn. Vi gikk tur, bada i sjøen og diskuterte store spørsmål . Vi delte tanker om universets underverker og menneskets plass og dette at “guds rike er inne i dere”.

Det får meg til å tenke på ånden i flasken, slik Robin Williams så fantastisk uttrykte det i Disneys Aladdin: “all these cosmic powers in an itty, bitty, little space”. Gud i meg.

Hva er da et menneske, sa salmisten, at vi kan kommunisere med den allmektige, himmelens og jordens skaper? og får lov å være en del av dette enorme rundt oss: Universet med sine unåelige grenser i det ytre rom og alle tings uendelige kompleksitet i den usynlige verden inni hver skapning.

Det er godt å kjenne på livskraft og tilhørighet i møte med en beslektet sjel. Leve nå, og glede seg over øyeblikket. For når alt kommer til alt, er det jo bare dette vi har: nå.

Egentlig er jeg syk, sa hun, Etter at vi hadde snakket om fjellturer med telt og hund, sykkel turer og vinterbading. Det er det nok ingen som ser av de som møter henne til daglig.

Jeg kjenner meg igjen.

Da jeg gikk på distriktshøyskolen fikk jeg den overraskelsen å bli presentert som “Smilet” i studentavisa.

Skaperen har gitt meg en glede i møte med andre mennesker som gjør at jeg ikke kan annet enn å smile til dem jeg møter. Så hadde noen satt pris på et smil og satt det i avisa. Samtidig, for meg, var smerten og depresjonen aldri langt unna. Den sitter like fast som skyggen henger i helene mine på lyse dager og går i ett med mørket som sluker alt, på de tunge.

Det er rart dette, balansen mellom lys og mørke, friskhet og funksjonshemminger og sykdom.

For en gave å kunne glede seg midt i depresjonen, å kunne gå på fjellet med en alvorlig “diagnose”, å leve med alle krefter tilgjengelig i den dagen jeg har. For i dag er jeg “frisk”. I dag er det sol og nærhet og glede som gjelder, selv om morgendagen kan ha skyer og utmattelse.

For egentlig er jeg frisk…også.