Ord beskriver, definerer, forklarer og påvirker

Ord er redskap, kunst og våpen. I en tid der “fake news” omfavnes og videreformidles som “gospel truth” og veriferbare fakta blir avfeid, kjenner vi ordenes makt som aldri før.

Her er et ord som har makt og defineringsevne i de sammenhengene det ofte blir brukt. Jeg har lyst til å tolke og redefinere det litt.

Oppmeksomhetssøkende: det å gjenkjenne sitt urbehov for å blir sett og hørt og tilhøre flokken og handle i samsvar med dette for å få del i den visdom, styrke og glede flokken kan gi.

Vi ser denne oppførselen i hunder som logrende løper sin eier i møte og tilbyr en ball som kan kastes. Vi ser den i katter som legger seg oppå en bok som blir lest eller en laptop som tar all oppmerksomhet eller en papegøye som nipper sin eier i øret. Se meg! sier de. Lek med meg! eller, jeg trenger noe: litt fuglefrø, kanskje.

Hos mennesker kan vi oppleve dette ved broa i Frognerparken og tunellen på Nasjonalteateret stasjon i form av trekkspillmusikk: noen søker oppmerksomhet samt gjerne litt applaus og penger, fordi musikk delt med flokken egner seg perfekt til en fellesopplevelse… og fordeling av godene: litt av min pensjon i bytte mot dine talenter.

En av de mest kritisk viktige måtene oppmerksomhetssøkende oppførsel kan bli brukt på, er i psykiatrien. Når et menneske som har det vondt på en måte som gjør at de ikke greier å gjøre noe med det selv, kan oppmeksomhetssøkende oppførsel være den redningsvesten en person tar på for ikke å synke når de føler de drukner i selvmordstanker. Dette må vi alltid ta i mot med den største varsomhet og respekt. Slike tanker må ikke få leve i mørket.

Jeg tenker oppmerksomhetssøkende oppførsel er noe vi trenger mye mer av i våre dager. Der vi sitter med nesen i mobilen på banen og i parken og på kafeen eller foran skjermen hjemme, blir det altfor lite oppmerksomhet på oss, mellom oss. Jeg har jo mye jeg tenker og mener, syns er morsomt eller vanskelig, som egner seg perfekt til deling. Det kan brukes til å fjerne avstanden mellom oss, der vi sitter centimeter fra hverandre på bussen og samtidig i våre egne univers. Hvis jeg brøt lydmuren og sa noe, kunne det lande oss på samme jord, i samme by, i samme lidenskap for å bevare eldgamle trær.

Si noe til meg. Be om min oppmerksomhet.

Jeg skal smile tilbake, det lover jeg. Og hvem vet, kanskje vi kan le eller gråte sammen…. eller løse et av de store verdensproblemene, etter hvert?

Oppmerksomhetssøkende, det er et ord for en bedre framtid og gjenerobring av flokktilhørigheten. Det er oppførsel vi trenger.

Og når noen har søkt om og vi har gitt dem oppmerksomhet, må huske på å gjengjelde tjenesten og be om litt selv.

Jeg hadde en strålende dag i forrige uke med en ny venn. Vi gikk tur, bada i sjøen og diskuterte store spørsmål . Vi delte tanker om universets underverker og menneskets plass og dette at “guds rike er inne i dere”.

Det får meg til å tenke på ånden i flasken, slik Robin Williams så fantastisk uttrykte det i Disneys Aladdin: “all these cosmic powers in an itty, bitty, little space”. Gud i meg.

Hva er da et menneske, sa salmisten, at vi kan kommunisere med den allmektige, himmelens og jordens skaper? og får lov å være en del av dette enorme rundt oss: Universet med sine unåelige grenser i det ytre rom og alle tings uendelige kompleksitet i den usynlige verden inni hver skapning.

Det er godt å kjenne på livskraft og tilhørighet i møte med en beslektet sjel. Leve nå, og glede seg over øyeblikket. For når alt kommer til alt, er det jo bare dette vi har: nå.

Egentlig er jeg syk, sa hun, Etter at vi hadde snakket om fjellturer med telt og hund, sykkel turer og vinterbading. Det er det nok ingen som ser av de som møter henne til daglig.

Jeg kjenner meg igjen.

Da jeg gikk på distriktshøyskolen fikk jeg den overraskelsen å bli presentert som “Smilet” i studentavisa.

Skaperen har gitt meg en glede i møte med andre mennesker som gjør at jeg ikke kan annet enn å smile til dem jeg møter. Så hadde noen satt pris på et smil og satt det i avisa. Samtidig, for meg, var smerten og depresjonen aldri langt unna. Den sitter like fast som skyggen henger i helene mine på lyse dager og går i ett med mørket som sluker alt, på de tunge.

Det er rart dette, balansen mellom lys og mørke, friskhet og funksjonshemminger og sykdom.

For en gave å kunne glede seg midt i depresjonen, å kunne gå på fjellet med en alvorlig “diagnose”, å leve med alle krefter tilgjengelig i den dagen jeg har. For i dag er jeg “frisk”. I dag er det sol og nærhet og glede som gjelder, selv om morgendagen kan ha skyer og utmattelse.

For egentlig er jeg frisk…også.