Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet.
Lenge i alle fall.

For meg har det vært alderdommens gave, dette å oppdage dagen, dette å stoppe opp.

Det er en godvond prosess å innse det at jeg ikke forsto, alle de årene jeg bare overlevde så best jeg kunne. Det er et merkelig teater å se på i ettertid hvordan vi alle, eller kanskje de fleste, suste gjennom livet med den tanken at dette er “normalt”. Slik har da alle det, det må da vel alle forstå.

Etter hvert kom sammenligningene og la seg oppå med forventninger om hva livet burde være. Sammen med dem kom ønsket om å bli, skammen ved å ikke være. Fortellingen om de der borte som lykkes, og jeg her som ikke fikk det til.

År med skyggedans for å passe inn, for hvem kunne det den gangen, å si det som det er? Hvem kunne den gangen å lytte og skjelne toner som spilte en annen melodi enn den “alle” gikk og nynnet på?

Den vise sa: dere er alle barn som sitter på torget og sier: vi spilte til dans og dere danset ikke, vi spilte sørgesanger og dere gråt ikke. Det er i umodenhetens natur dette, å se og se og ikke skjelne, høre og høre og ikke forstå.

Det kan være alderdommens gave å sakte men sikkert ha fått øynene og ørene åpnet for å se og lytte, både utover og innover.

For først må jeg jo høre og forstå og kjenne igjen den sangen som ligger i meg. Først fjerne bjelken som gjør at jeg bare ser en stor svart firkant som blokkerer alt lys.

Jeg elsker lyset. Når lyset slås på eller når sola trenger seg gjennom skyene får jeg puste igjen. Jeg blir lett i kroppen og lys til sinns. Universet og jeg tar hverandre i hendene og smiler i en liten dans: Lyset skinner i mørket og mørket kan ikke overvinne det.

Jeg vet ikke hva som er lettest, å lytte til meg selv eller å lytte til andre. Begge er nødvendig for tilhørigheten, men rekkefølgen er livsviktig. For meg var det å lytte til meg selv et fremmedord på et ukjent språk jeg aldri hadde hørt om. Jeg praktiserte og trodde at jeg var så nogenlunde til å lytte til andre, men det ble etter hvert en enveiskjørt gate der jeg mistet også det jeg hadde av meg selv. En omsorgsperson med intuitiv opplevelse av andres smerte, men egentlig ikke en god lytter. Jeg var full av analyser og gode råd og løsninger som ikke falt i god jord eller viste vei.

Det er godt å ha kommet i gang med prosessen med å lytte innover: Let it begin with me. Først bjelken, først min egen surstoffmaske, først stå stødig i eget liv før jeg kan støtte andre.

Men jeg vil jo det: støtte andre. Jeg var ikke ment til å være eremitt. Selv om jeg elsker stillheten og tiden i refleksjon og meditasjon trenger jeg å etterpå komme inn i sirkelen. Starte med å nynne grunntonen sammen med alle andre og høre på hvordan stemmene våre blander seg til en, før vi skiller ut vår tildelte note i akkorden. Så skaper vi harmonier og kontrapunkt, til og med disharmoni som må forløses, før vi faller tilbake til grunntonen. “Kom tilbake til deg selv” sier hun som har ledet oss ut på reisen. For etter opplevelsen av samstemmigheten må vi gå hver til vårt.

Jeg bærer med meg opplevelsen av akkorden og den dukker opp igjen der den synger i mitt indre musikkbibliotek. I have heard a mother bird.. synger det når jeg kjenner det milde draget i skogen og den tidlige fuglesangen varsler at nå er det rett rundt hjørne..spring has come again. A song, to remember you by….

Disse dagene som kommer og går, nå vet jeg at de er livet og jeg vil være med. Jeg vil være her, nå.

Det er mange store spørsmål å svare på, nå når jeg har valgt å høre og se.

Huttetu, så mye smerte. Hvem kan bære det? Krig og flukt og katastrofer i det store teateret, sykdom og tap og sorg og ensomhet ved dørstokken min. Hvem kan bære det?

Hvorfor? Hvorfor meg?

Og like vanskelig, hvorfor ikke meg?

Hvor mange foreldre hadde ikke gladelig tatt på seg ekstra smerter og plager hvis de bare kunne redde sitt barn fra å lide? Hvor mange som har mistet en dyrebar person altfor tidlig har tenkt det hadde vært så mye mer rettferdig hvis det var meg.. jeg har jo levd lenger.. de hadde så mye mer å gi.

Historien er full av de største talentene som døde unge. Hvorfor? Hva slags økonomi er dette universet styrt av, når trærne med den rikeste frukten får falle til jorden etter en kort tid og de plantene som bare utgjør “ground cover” i jordens hage lever lange liv?

Den vise ble spurt om dette: Hva med han? Peter hadde fått vite at han var en av dem som ikke skulle få visne bort naturlig.
Det skal du ikke bry deg med, var svaret han fikk. Du gjør deg og la han gjøre seg og så blir veven til slutt ferdig.

Et tilfredsstillende og veldig utilfredsstillende svar, men det eneste svaret det går an å leve med. Courage to change the things I can. Accepting the things I cannot change and wisdom to know the difference.

Alle disse dagene som kommer og går, de er livet. Livet. Livet mitt. Plassen min. Min tone i harmonien.

Jeg er ingen dirigent. Jeg er ikke komponist. Jeg er ikke en gang så forferdelig flink til å synge i harmoni. Jeg må virkelig lære min egen stemme hvis jeg ikke skal bli distrahert av alten som står ved siden av meg. Men når jeg virkelig kan den slik at jeg både kan synge og lytte til hele koret, får jeg kjenne på dette som for meg er meningen med livet: Å få være meg selv helt slik jeg var ment å være og samtidig være en av oss alle, som synger det gode og det vakre inn i mørket så mørket må vike:

Lyset skinner i mørket og mørket kan ikke overvinne det.

Alle disse dagene som kommer og går, de er livet og jeg vil leve det en dag om gangen: NÅ.