Det var såmannssøndagen i går.
En såmann går ut for å så. Og kornet faller så ymse: noe faller langs veien og blir spist opp av fuglene. Etterpå blir noe svidd av fort fordi det ikke får rot i et grunt jordsmonn eller det blir kvelt av torner og tistler. Bare hos en av fire vokser kornet og blir modent i et rent og godt hjerte.

Jeg gikk i Torshov kirke i går og nå leste jeg nettopp den tilsendte prekenen fra Uranienborg. Budskapet fra begge prestene var befriende etter et langt liv der jeg har strevd med å finne meg selv igjen i alle de “dårlige” jordsmonnene.

Hvor ofte har ordet bare prellet av et hjerte som i livets asfaltjungel var altfor hardtråkket til å greie å ta imot noe som helst av håp.

Hvor ofte har jeg kjent på motivasjon, inspirasjon og iver bare for å falle pladask og mislykkes og visne på veien. Gjennomføringsevnen sviktet meg og skammen og skylden og selvfordømmelsen var den eneste frukten som sto igjen i det jeg så som mitt hjertes grunne jordsmonn.

Hvor ofte vokser ikke tornene og bekymringene og frykten seg kraftigere enn håpet og tilliten til at Gud bærer meg, at Gud ikke gir opp på meg, når jeg igjen og igjen gir opp på meg selv og overveldes av frykten for hvordan det skal gå.

Hvor sjelden ser jeg den lille spiren som står der og står der og står der og i lengsel strekker seg mot lyset fra den ubetingede kjærligheten og håpet og kraften som bor i det å få begynne på nytt hver dag. 

Etter mange år i USA der hovmod og maktkamp og media tegner en karikatur av menneskeheten med “good guys” og “bad guys” er det så viktig for meg å holde høyt denne sannheten at grensen mellom det onde og det gode ikke går mellom “de gode” og “de dårlige” men tvers gjennom hvert menneskehjerte.

Dessverre har kristendommen og tradisjonell ild og svovel forkynnelse gjort denne karikaturen av sannheten mulig. Det er så godt at kirken endelig har begynt å snakke høyt om det jeg hørte denne søndagen: om potensialet for å velge både hit og dit. At det er godt jordsmonn i oss alle.

Jeg har for min egen del avskaffet helvete. Det fungerer ikke for meg i et gudsbilde der Gud er god. Og det trenger jeg: at Gud er ubetinget god.

Jeg vet ikke hva jeg gjør med mørket og ondskapen i verden i lys av dette, annet enn at i mitt liv vil jeg la lyset skinne for meg selv og de rundt meg, og tro at det hjørnet der det de gode frøene greier å slå rot til slutt vil overleve lengst.

Når ugresset går til frø og visner, er matkornet modent og livgivende… om det er for dagen eller evigheten, kanskje det er nok til å mette noen andre rundt meg også.