Når ein skal feire ein stor dag er det naturleg å ville ha med gåver. Då blir det gjerne snakk om kva ein skal gje den som har alt. No er vel ikkje du av dei som har alt, men eg veit du er av dei som syns du har nok. Derfor har eg lyst å gje deg noko som ikkje tek plass. Eg har lyst å takke deg for den du er og har vore i mitt liv.

Sjølv om du var fødd Sylte har du vore ein Aas familie nesten heile mitt liv. Eg kan berre så vidt huske fra før du var der. Du er der i barndomsminne og ungdomsminner og i vaksne år. Eg har fått vore med, har vore på besøk og har kjent meg heime hos deg og Oddmund. Det var fisketur på Korsberget og langtur til Misvær. Husker at du hadde nokre fine glas som var i museglass.. kva no det er for noko. Du og Oddmund har kunna dette å ha det artig og leve fullt ut i eit liv som har vore mykje anna enn berre lett. Gode historier og latter har vore like naturleg som å snakke om dei dei djupe spørsmåla i livet.

Då eg var lita var 80 år ein alder som kunne liknast med dei høgste fjelltoppane. Dei var langt unna, og dit var det berre dei sterkast som kom. Når står eg her med 4 åtti-åringar i familien syns eg landskapet ha flata seg ut. Det gjer liten forskjell med 10 eller 20 år fra eller til. Vi blir liksom jamngamle.

Dagen i dag er en forunderlig dag, den er din, sto det på ei av silkesløyfene eg hadde i bibelen min. Dagen er din og dagen er bra og du er den aller beste, seier bursdagssangen. Og det er vi alle enige i!
Det eit stort privilegium å få feire denne dagen og det er ein glede å feire deg. Det er ingen selvfølge og eg set pris på at eg fekk lov til å komme.

80 år er 29220 dager seier google. 29220 dager med minner vi alle ber små bitar av.

Når vi er komne så langt som hit veit vi at det som ligg attfor oss er lengre enn det som ligg framfor oss. Derfor er dagen i dag er ein skatt vi må ta vare på. Vi reknar jo med vi har morgondagen og resten av året og kven veit, 90 og 100? Det vi får, må vi gle oss over, ein dag om gangen.

Tid er ein rar ting. Når eg stoppar opp er det som om tida kan strekke seg og ein dag kan innehalde like mykje som travle veker som berre susar forbi.

No ser vi i eit speil som i ei gåte, står det. Ingen veit kva vi skal bli.

Kanskje er det slik at det som ligg framom er så stort at desse 80 åra blir berre ein pust i forhold til det som kjem.

Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet.
Lenge i alle fall.

For meg har det vært alderdommens gave, dette å oppdage dagen, dette å stoppe opp.

Det er en godvond prosess å innse det at jeg ikke forsto, alle de årene jeg bare overlevde så best jeg kunne. Det er et merkelig teater å se på i ettertid hvordan vi alle, eller kanskje de fleste, suste gjennom livet med den tanken at dette er “normalt”. Slik har da alle det, det må da vel alle forstå.

Etter hvert kom sammenligningene og la seg oppå med forventninger om hva livet burde være. Sammen med dem kom ønsket om å bli, skammen ved å ikke være. Fortellingen om de der borte som lykkes, og jeg her som ikke fikk det til.

År med skyggedans for å passe inn, for hvem kunne det den gangen, å si det som det er? Hvem kunne den gangen å lytte og skjelne toner som spilte en annen melodi enn den “alle” gikk og nynnet på?

Den vise sa: dere er alle barn som sitter på torget og sier: vi spilte til dans og dere danset ikke, vi spilte sørgesanger og dere gråt ikke. Det er i umodenhetens natur dette, å se og se og ikke skjelne, høre og høre og ikke forstå.

Det kan være alderdommens gave å sakte men sikkert ha fått øynene og ørene åpnet for å se og lytte, både utover og innover.

For først må jeg jo høre og forstå og kjenne igjen den sangen som ligger i meg. Først fjerne bjelken som gjør at jeg bare ser en stor svart firkant som blokkerer alt lys.

Jeg elsker lyset. Når lyset slås på eller når sola trenger seg gjennom skyene får jeg puste igjen. Jeg blir lett i kroppen og lys til sinns. Universet og jeg tar hverandre i hendene og smiler i en liten dans: Lyset skinner i mørket og mørket kan ikke overvinne det.

Jeg vet ikke hva som er lettest, å lytte til meg selv eller å lytte til andre. Begge er nødvendig for tilhørigheten, men rekkefølgen er livsviktig. For meg var det å lytte til meg selv et fremmedord på et ukjent språk jeg aldri hadde hørt om. Jeg praktiserte og trodde at jeg var så nogenlunde til å lytte til andre, men det ble etter hvert en enveiskjørt gate der jeg mistet også det jeg hadde av meg selv. En omsorgsperson med intuitiv opplevelse av andres smerte, men egentlig ikke en god lytter. Jeg var full av analyser og gode råd og løsninger som ikke falt i god jord eller viste vei.

Det er godt å ha kommet i gang med prosessen med å lytte innover: Let it begin with me. Først bjelken, først min egen surstoffmaske, først stå stødig i eget liv før jeg kan støtte andre.

Men jeg vil jo det: støtte andre. Jeg var ikke ment til å være eremitt. Selv om jeg elsker stillheten og tiden i refleksjon og meditasjon trenger jeg å etterpå komme inn i sirkelen. Starte med å nynne grunntonen sammen med alle andre og høre på hvordan stemmene våre blander seg til en, før vi skiller ut vår tildelte note i akkorden. Så skaper vi harmonier og kontrapunkt, til og med disharmoni som må forløses, før vi faller tilbake til grunntonen. “Kom tilbake til deg selv” sier hun som har ledet oss ut på reisen. For etter opplevelsen av samstemmigheten må vi gå hver til vårt.

Jeg bærer med meg opplevelsen av akkorden og den dukker opp igjen der den synger i mitt indre musikkbibliotek. I have heard a mother bird.. synger det når jeg kjenner det milde draget i skogen og den tidlige fuglesangen varsler at nå er det rett rundt hjørne..spring has come again. A song, to remember you by….

Disse dagene som kommer og går, nå vet jeg at de er livet og jeg vil være med. Jeg vil være her, nå.

Det er mange store spørsmål å svare på, nå når jeg har valgt å høre og se.

Huttetu, så mye smerte. Hvem kan bære det? Krig og flukt og katastrofer i det store teateret, sykdom og tap og sorg og ensomhet ved dørstokken min. Hvem kan bære det?

Hvorfor? Hvorfor meg?

Og like vanskelig, hvorfor ikke meg?

Hvor mange foreldre hadde ikke gladelig tatt på seg ekstra smerter og plager hvis de bare kunne redde sitt barn fra å lide? Hvor mange som har mistet en dyrebar person altfor tidlig har tenkt det hadde vært så mye mer rettferdig hvis det var meg.. jeg har jo levd lenger.. de hadde så mye mer å gi.

Historien er full av de største talentene som døde unge. Hvorfor? Hva slags økonomi er dette universet styrt av, når trærne med den rikeste frukten får falle til jorden etter en kort tid og de plantene som bare utgjør “ground cover” i jordens hage lever lange liv?

Den vise ble spurt om dette: Hva med han? Peter hadde fått vite at han var en av dem som ikke skulle få visne bort naturlig.
Det skal du ikke bry deg med, var svaret han fikk. Du gjør deg og la han gjøre seg og så blir veven til slutt ferdig.

Et tilfredsstillende og veldig utilfredsstillende svar, men det eneste svaret det går an å leve med. Courage to change the things I can. Accepting the things I cannot change and wisdom to know the difference.

Alle disse dagene som kommer og går, de er livet. Livet. Livet mitt. Plassen min. Min tone i harmonien.

Jeg er ingen dirigent. Jeg er ikke komponist. Jeg er ikke en gang så forferdelig flink til å synge i harmoni. Jeg må virkelig lære min egen stemme hvis jeg ikke skal bli distrahert av alten som står ved siden av meg. Men når jeg virkelig kan den slik at jeg både kan synge og lytte til hele koret, får jeg kjenne på dette som for meg er meningen med livet: Å få være meg selv helt slik jeg var ment å være og samtidig være en av oss alle, som synger det gode og det vakre inn i mørket så mørket må vike:

Lyset skinner i mørket og mørket kan ikke overvinne det.

Alle disse dagene som kommer og går, de er livet og jeg vil leve det en dag om gangen: NÅ.

Det var såmannssøndagen i går.
En såmann går ut for å så. Og kornet faller så ymse: noe faller langs veien og blir spist opp av fuglene. Etterpå blir noe svidd av fort fordi det ikke får rot i et grunt jordsmonn eller det blir kvelt av torner og tistler. Bare hos en av fire vokser kornet og blir modent i et rent og godt hjerte.

Jeg gikk i Torshov kirke i går og nå leste jeg nettopp den tilsendte prekenen fra Uranienborg. Budskapet fra begge prestene var befriende etter et langt liv der jeg har strevd med å finne meg selv igjen i alle de “dårlige” jordsmonnene.

Hvor ofte har ordet bare prellet av et hjerte som i livets asfaltjungel var altfor hardtråkket til å greie å ta imot noe som helst av håp.

Hvor ofte har jeg kjent på motivasjon, inspirasjon og iver bare for å falle pladask og mislykkes og visne på veien. Gjennomføringsevnen sviktet meg og skammen og skylden og selvfordømmelsen var den eneste frukten som sto igjen i det jeg så som mitt hjertes grunne jordsmonn.

Hvor ofte vokser ikke tornene og bekymringene og frykten seg kraftigere enn håpet og tilliten til at Gud bærer meg, at Gud ikke gir opp på meg, når jeg igjen og igjen gir opp på meg selv og overveldes av frykten for hvordan det skal gå.

Hvor sjelden ser jeg den lille spiren som står der og står der og står der og i lengsel strekker seg mot lyset fra den ubetingede kjærligheten og håpet og kraften som bor i det å få begynne på nytt hver dag. 

Etter mange år i USA der hovmod og maktkamp og media tegner en karikatur av menneskeheten med “good guys” og “bad guys” er det så viktig for meg å holde høyt denne sannheten at grensen mellom det onde og det gode ikke går mellom “de gode” og “de dårlige” men tvers gjennom hvert menneskehjerte.

Dessverre har kristendommen og tradisjonell ild og svovel forkynnelse gjort denne karikaturen av sannheten mulig. Det er så godt at kirken endelig har begynt å snakke høyt om det jeg hørte denne søndagen: om potensialet for å velge både hit og dit. At det er godt jordsmonn i oss alle.

Jeg har for min egen del avskaffet helvete. Det fungerer ikke for meg i et gudsbilde der Gud er god. Og det trenger jeg: at Gud er ubetinget god.

Jeg vet ikke hva jeg gjør med mørket og ondskapen i verden i lys av dette, annet enn at i mitt liv vil jeg la lyset skinne for meg selv og de rundt meg, og tro at det hjørnet der det de gode frøene greier å slå rot til slutt vil overleve lengst.

Når ugresset går til frø og visner, er matkornet modent og livgivende… om det er for dagen eller evigheten, kanskje det er nok til å mette noen andre rundt meg også.