De var enige om at neste dag ville bli viktig, og at det var nødvendig å holde de unge hissigproppene i baktroppen mens de eldre og klokere mennene flyttet seg frem. Fra Jamil Ahmad: Vandrefalken. Skriveoppgave: Finn en setning i en bok og skriv utifra den.

Det er krise, det er alvor. De gamle samler seg fordi den kampen de står i ikke tillater at alle sitter hver i sin hytte og tenker på seg selv. Noen fiender kan bare overvinnes med samhold, felles innsats og visdom. De unge er sinte og fulle av kamplyst, men de gamle ser at her er ikke ung entusiasme det som vil føre fram. Fienden er stor, kompleks og skal de lykkes må de som har gått rundt fjellet mange ganger få bruke den styrken du bare får ved å ha levd og lært av livet.

De ser at her kreves det at de som står midt oppe i det tar ansvar. Luksusen med å delegere ansvar og handlekraft til en samling ledere som styrer bak vegger og dører, er ikke nok. Demokrati og lover som blir respektert er et system som kan fungere så godt vi kan håpe på, i en verden bestående av uperfekte individer. I normale tider. Den tiden er ikke nå.

Det ville være feil å si den er forbi. Vi har en samling kloke og vise og ansvarsvillige mennesker samlet for å legge strategien for neste dags fremstøt. De vet at det verste du kan ta fra et menneske, en gruppe, et folk er håpet og troen på at det normale, det velfungerende, det gode er oppnåelig. De gamle vet at skal de vinne må de få alle som er med til å tro på løsningen. Dette er ikke et alternativ til demokratiet, men å aktivt ta det ned i realitetene der det må handles.

De vet at det er realistisk å tro på bedre tider. Har de ikke selv kommet gjennom tap og utfordringer og sitter her i sirkelen som levende bevis? Er ikke historien full av beretninger om sykdom og lidelse, krig og sult, der de sterke og de vise har funnet veien gjennom til bedre tider? Når de ser bakover forbi egne liv, ser denne samlingen kloke hoder med varme hjerter at styrke og overlevelsesvilje har vært nok til å ikke bare redde de sterkeste. De sterke har tatt med seg de sårede og sårbare til sikkerhet. Nå er det denne gruppens tur til å finne den veien dit.

De er ikke ivrige etter å være den føste til å snakke. Når store valg skal tas er det nødvendig å ta tiden og stillheten i diskusjonen til hjelp. Visdommen har en stille stemme de ikke kan høre når alle snakker samtidig. Det er derfor de har sendt de unge på andre oppdrag i kveld. Den sinte energien og entusiasmen er uvurderlig der det som trengs trengs er å flytte kampesteiner eller å redde barn fra brennende hus. Og Gud vet, det er mange brennende hus. Det er godt å vite at de er der ute og bruker kreftene til siste rest på den akutte nøden, mens de gamle gjør sitt for å finne veien framover.

De er ikke ute etter å skape uro eller opprør. Dette er ikke en “well regulated militia” som tenker å ta til våpen mot en styresmakt de ikke liker. Situasjonen er for alvorlig til å tro at våpenbruk eller storming av kongresser kan gjøre noe annet enn å forverre.

De sitter her fordi alle må med. Helt ned til dette lokale samfunnet som skal se hvor de kan best bruke det de har, for å skape en god framtid de selv ikke kommer til å oppleve. Enkelte av dem er unge nok til å kunne ha så mye som 20 år til, hvis de er heldige. Men denne kampen kjemper de ikke for seg selv. Den er for de som kommer etter. De har alle noen de ønsker skal synge og spille på festplassene i generasjonene som kommer. Det er en motivasjon som er sterkere enn håpet om en stor bankkonto og et palass på ei øy i Stillehavet der de kan dø i luksus.

Så tar den ene ordet og lytter med alvor til den neste, helt til planen er klar. Dette blir et godt neste skritt. Når de skal møte de andre neste dag håper de å komme enda videre. Grasrotssamarbeidet sprer seg, og selv om de regner med at noen stiller med frykt og våpen, kan denne planen kjøpe dem en pause lang nok til å bli hørt. De kloke gjør seg klare til kamp for at visdommen får styre verden, og at alle må bli med.

Så hvilken kamp står de i, disse gamle og kloke? Setningen ble hentet fra en bok satt i Afghanistan. Der er kampen enorm og følbar i hver eneste krok. Der kjemper de mot krig, sult, korrupsjon, sykdom. De kjemper for menneskeverd, trosfrihet, utdanning for alle, for arbeid så de kan livberge seg selv og sine.

Jeg har valgt å ikke gi mitt eldreråd en plassering i en konkret krise. Det er mange kriser jeg kunne ha brukt, som skjer akkurat nå både her og i fjernere deler av verden. De siste få årene har vi blitt minnet om kriser som kan nå også oss.

Vi hadde delegert svartedauen og livstruende epidemier til historiebøkene, skrekkfilmer og langtvekkistan. Vi har vært hevet over reelle krigstrusler i de generasjonene som lever i Norge nå. Vi kjenner enda ikke klimakrisen på kroppen slik at vi føler det. Ingen vet hva sult er.

Det er mange tenkelige katastrofer som kan ramme både her og i verden. Noen kommer helt sikkert. Vi har en liten en i en flom på Voss. Vi har “krig i Europa”..(som om det er verre enn krig i Jemen og Tigray). Vi har trusler om politisk ekstremisme mange steder. Det kan bli verdensomspennende sykdom og lidelse, krig og sult og nød.

Jeg håper vi kan slippe det verste. Jeg håper vi kan finne løsninger og samarbeid og solidaritet som gjør at det gode vi har ikke blir en tidsepoke nye generasjoner delegerer til historiebøkene og science fiction filmer om paradis.

Jeg håper vi lar visdom og klokskap sitte i rådene. Jeg håper vi finner måter å bruke all sint energi til å rense havet, skape brorskap i nabolag og verdensdeler, skape bærekraftige samfunn med menneskeverd for alle over alt.

Da må vi tro at det er mulig. Det er det jeg ønsker å tro..sammen med John Lennon og alle drømmerne som har levd før meg.