Klimaet er varmt og fuktig og alt synes å gro her.

Det er en stor kontrast å kunne gå ut i hagen hver dag hele året og finne ting som vokser. Det er nok en slags årstids-syklus her også, men naturen har ingen total dvaletid. Jeg har ikke fått oversikten over hva som vokser best når og hvordan, men kommer nok.

Jeg føler det litt som jeg har kommet til paradisets hage. Jeg har et vagt minne om trær som bærer ny frukt hver måned… i åpenbaringsboken..?? var det virkelig slik?.. eller blander jeg det sammen med et eventyr? Historien om skapelsen av Narnia der karameller faller i jorda og blir til karamelltrær?

For oss nordboere som kommer hit til varmen og frodigheten kan det jo bli lett å tro på slik magi. Hvor er mørketiden? hvor er den tidlige våren som holder hardt på kulden i jorda og nekter å la noe trenge gjennom beinfrosten? og som, når den endelig har tint og latt seg spa opp til grønnsakbed der de første spirene strekker seg mot håpet, sender et bakholdsangrep med nattefrost sist i mai og tvinger gartneren til å starte helt på nytt?

Etter det kommer de uforutsigbare somrene som smiler blidt med vekslende sol og småregn, for så le hånende med vekslende tørke og kulde. Jeg blir sliten bare av å tenke på det. Hvorfor vokste det så dårlig på parsellen min? var det jordsmonnet? for lite eller feil gjødsel? eller er det dette klimaet som ikke vil ha andre planter enn poteter, gulrøtter og ringblomster?

Takk og lov for ringblomster! Når de først har greid å komme seg i gang spruter de ut gul og oransje glede og overlevelseskraft gjennom all slags vær og holder stand gjennom flere runder med nattefrost. Mens disse importplantene som er villige og frodige i godt vær, legger seg som våte kluter straks den første frosten har blåst på dem.

Det er spennende også, dette vekselværet. Jeg hadde begynt å få litt peiling på hva jeg kunne få til å ri værbølgene. Jeg hadde funnet noen “safe bets” som stakk røttene dypt i jorda og fant det de skulle ha for å vokse seg sterke og næringsrike, til og med der de sto i skygge halve dagen. Jeg så at andre fikk til ganske så eksotiske godbiter, som tomater og artisjokker. Etter noen flere sykluser skulle jeg også ha fått til en frodig flekk som trivdes og matchet min omsorgssvikt og preferanser i avling.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt poteter var noe jeg ville ha, men de er så pålitelige at det ble vanskelig å ikke inkludere dem i det gode selskap. Jordskokken har også bevist at han overlever alt og holder det han lover. Den måtte bli en fast medspiller.

Den store overraskelsen var bønnene.

Første året ble sukkerertene bare tull. Andre året ble favabønnene for kompliserte. Tredje året planta jeg noen få stjålne, fargerike bønner som hadde hengt igjen etter frosten på to forskjellig parseller. De vokste som en drøm. Det provisoriske støtteapparatet jeg fikk rigget opp og utvidet etter hvert som plantene vokste, holdt så vidt. Men plantene strekte seg langt forbi staver og greiner og erklærte at hvis de bare hadde fått mer å henge seg i hadde de vokst helt opp til himmelen.

Det tok hele sommeren, men på høsten hadde disse 4-5 bønnene produsert lange belger fulle av vakre bønner, en lilla og svart, den andre typen rosa med skjolder som ei gammaldags ku.

Og så gode de var. Naboen jeg fikk den ene av året før, hadde helt rett: alt jeg måtte gjøre for å ha et nydelig, sunt måltid var å koke dem med litt salt i vannet.

Skal tro hva slags bønner som vokser godt i dette nye klimaet? Sikkert alle. Belgvekster har jo vært viktige i kostholdet i denne delen av verden. Poteten kom egentlig fra varmere strøk så den vokser helt sikkert, og da gjør vel jordskokkene det også. Rosene her kan kanskje blomstre hele året?

Da blir det å starte på nytt med læringsprosessen. Jeg gleder meg til å finne nye venner som trives med mitt nivå vanskjøtsel. Det blir enklere på et sted der alt vokser og gror deg over hodet bare du vender ryggen til. Det jeg gleder meg mest til er mais! Etter to sesonger med forsøk i kuldeland. Det første året fikk jeg en eneste maiskolbe. Det neste produserte et knippe flotte maisplanter som ikke fikk nok tid til å moden kolbebabyene som stakk det tufsete håret sitt ut av babybultene oppover stalken. Tenk om jeg her kunne ha fersk, søt mais med smør å synke tennene i fra egen hage? ..da kan det hende dette vil bli min paradishage, selv om jeg ikke får noe karamelltre som gir frukt tolv ganger i året.

Klimaet er varmt og fuktig og alt synes å gro her.

Dagleg skriving for PiO skrivekurs, dag 6.
Startsetning: “Klimaet er varmt og fuktig og alt synes å gro her.” Fra Grensen av Erika Flatland