Når døden kjem

Når døden kjem
som ein svolten bjørn om hausten
når døden kjem og tek fram alle dei blanke myntane frå pungen sin

for å kjøpe meg, og kneppe pungen igjen
når døden kjem
som mesling-koppar

når døden kjem
som eit isfjell mellom skulderblada

Då vil eg ta steget gjennom døra full av nysgjerrighet og forundring:
korleis blir ho, denne hytta full av mørke

Difor ser eg no på alle ting
som eit brorskap, eit søsterskap
eg ser på tid som ikkje meir enn ein ide
eg ser det evige som eit tenkjeleg alternativ

eg tenkjer på kvart liv som ein blomst, vanleg
som ein prestekrage og like unik
og kvart namn ein kjær melodi eg nynner
som, slik all musikk gjer det, ender i stille

og kvar kropp ei løve full av mot, og noko
dyrebart i verda

Når det er over, vil eg seia: heile livet
var eg ei brud vidd til forundring
var eg ein brudgom som tok heile verda i famn

Når det er over vil eg ikkje måtte spørre
om eg hadde skapt eit liv som var unikt, ekte
Eg vil ikkje finne meg sjølv full av sukk eller frykt
eller krangel

Eg vil ikkje ende med å ha vore ein framand i denne verda.

Originalen:
When Death Comes –by Mary Oliver (Oct 03, 2006)

When death comes
like the hungry bear in autumn;
when death comes and takes all the bright coins from his purse

to buy me, and snaps the purse shut;
when death comes
like the measle-pox

when death comes
like an iceberg between the shoulder blades,

I want to step through the door full of curiosity, wondering:
what is it going to be like, that cottage of darkness?

And therefore I look upon everything
as a brotherhood and a sisterhood,
and I look upon time as no more than an idea,
and I consider eternity as another possibility,

and I think of each life as a flower, as common
as a field daisy, and as singular,

and each name a comfortable music in the mouth,
tending, as all music does, toward silence,

and each body a lion of courage, and something
precious to the earth.

When it’s over, I want to say all my life
I was a bride married to amazement.
I was the bridegroom, taking the world into my arms.

When it’s over, I don’t want to wonder
if I have made of my life something particular, and real.

I don’t want to find myself sighing and frightened,
or full of argument.

I don’t want to end up simply having visited this world.