Jeg skulle så ønske jeg kunne løfte alle smertene dine bort
og trøste deg
slik at du kjenner det til de innerste fibrene i sjelen din.
Jeg skulle ønske jeg kunne riste alle disse menneskene
som har latt maktsyken og hevngjerrighetens galskap
spise opp den siste snev av menneskelighet
og gjort dem i stand til å utføre grusomheter
vi ikke kan fatte noe menneske kan tenke ut.
Jeg skulle ønske vi kunne ta hverandre i hendene
og rope ut fra alle fjelltopper at nå er det nok!
Stopp denne ondskapen!
NÅ.
Vi vil ikke mer.
Vi orker ikke mer.
Og på vår stille, lille måte er det faktisk det vi gjør:
Vi tar hverande forsikitg i hendene,
setter på oss små sløyfer,
deler på sosiale media
og holder hverandre i trøstende favntak og gråter
Vi viser at her har ikke galskapen eller ondskapen vunnet.
Her er det kjærlighet,
her er det samarbeidsvilje,
her er det fred.
Før vi vet ordet av det ser vi en liten hestehov
som sprenger seg ut gjennom den skittne, halvfrosne grøftekanten
og kaster en liten flik av sola rett ned for føttene våre
og sier: ikke gi opp.
Ja visst gjør det vondt når knopper brister for å slippe våren ut,
men den kommer.
Ennå har hatet aldri greid å rydde ut kjærligheten.
Den lever i modige og redde hjerter
i alle kriker og kroker av denne vakre verden vår
og viser seg i vennlige ansikt
den viser seg i hjelpende hender og gavmilde hjerter
den nekter å slutte med å lege sår og bygge nye liv
igjen og igjen må vinterens ødeland gi tapt for vårens livskraft og skjønnhet.

for sheila