Då blada blei borte og buskene og det høge graset la seg flate under frosten lyste eit nakent tre med gul frukt i bakken ved elva. Ein heil sekk full og endå nok til at det heng att frukt for fuglane å hakke i gjennom vinteren. På bakken var det òg nok til litt matauk til rådyra som vandrar langs elva.

Hos meg vert innhaustinga eplepai til Thanksgiving.

Tenkte det var ein passande måte å markere ein dag som etter tradisjonen skal vere ein hausttakkefest for å ha fått hjelp frå dei som kjende landet til å finne nok føde i naturen til å overleve. Fann dei ville eple, skal tru?

Et innlegg fôr forbi insta-feeden min om det å aldri ha hatt sykedager på jobb… som om det var en bragd og noe å være stolt av.

Hun som la det ut har ikke hatt det valget.. å ha null sykedager, mener jeg. Og det kan jeg fortelle deg at hun ville ha gitt mye for å kunne oppleve.

For den som alltid er frisk kan det være fristende å “ta en syke-dag” for å få en pause, fra jobb for eksempel. Jeg har gjort det selv. Som søster av to alvorlig syke brødre stakk jeg termometeret i varmt vann for å ha “feber” nok til å få bli hjemme fra skolen en dag, jeg også. Som barn forsto jeg jo ikke at det å være syk ikke er det samme som å ha en fridag.

Jeg husker Arnt fortelle om et minne han hadde av å våkne opp i sykesenga og ikke ha noen smerter i kroppen og hvor fantastisk det var. Behandlingen hadde virket og han var frisk ..så lenge det varte for denne gangen. Jeg forsto ikke da hvor dyrebart det var. Vi var unge og jeg hadde ikke noe perspektiv. Nå har livet lært meg annerledes. For noen ville det å kunne ta en “frisk-dag” for å få en pause fra sykdom være den uoppnåelige drømmen.

Enkelte er velsignet med en sterk kropp og en helse så de kan gjøre en kjempeinnsats i arbeidslivet. De står på dag etter dag uten å sluntre unna og selvfølgelig må de få ros for det. Å bruke de gaver vi har fått til fulle er prisverdig. Ikke alle har denne muligheten her i livet.

Etter at Håkon døde ville eieren av den lokale helsekostbutikken se på håndflaten til mamma. Hun var opptatt av østlige tankesett og ville lese livslinjen hennes. “Det var det jeg tenkte”, sa hun. “En gammel sjel. De gamle sjelene tar ofte på seg å leve de tunge livene.” Det var nok mange som tenkte at de ikke hadde greid å bære det livet mamma måtte leve. Som hun levde med styrke og verdighet.

Det er nærliggende å prøve å finne en forklaring på hvorfor den ene kan stå på fra vugge til grav og tilsynelatende lykkes med alt, mens den andre må leve et liv i skyggen og kjempe for sin daglige pust.

At en sjel vokser i styrke ved reinkarnasjon slik at den kan bære mer, er en forklaringsmåte som kan skape mening av lidelse. At alle er sin egen lykkes smed er absolutt en mye dårligere forklaring. Den faller på sin egen urimelighet for de fleste når livets realiteter banker på døra.

Jeg tror nok at én runde med liv er nok for meg. Jeg håper min sjel får vokse og modnes innenfor de årene jeg får. Jeg har sluttet å lete etter svar på alt og har valgt å la lidelsens og det ondes problem være et mysterium. “Hvorfor” hjelper lite. “Hvorfor meg” hjelper heller ikke stort. “Hvordan” går det an å finne svar på. Ikke enkle svar. Ikke lettvinte svar, men overkommelige. Hvis jeg tar det helt ned på øyeblikkets plan kan jeg “greie noe en dag jeg ikke ville greie hvis det skulle vare livet ut”.

Jeg ser for meg livet som en vandring mot soloppgangen. Noen ganger i måneskinn og stjerneglans, og noen ganger i totalt mørke. Sakte men sikkert vokser forståelsen og meningen fram. Jeg ser veien bedre og bedre jo lengre jeg går og nå skimter jeg blåningen i horisonten. Snart kommer de rosa skyene…

for K. det hette også min mor