Jeg sitter ved vinduet mitt og ser ut på høstmorgenen. Det er spesielt et tre som lyser opp med en flammende topp midt i alt det grønne. Lyspunktet.
Jeg ser alltid etter lyspunktet, regnbuen, håpet.
Kanskje er det fordi jeg går rundt og bærer verden på mine skuldre.

Som vanlig startet jeg dagen med å lese litt på nett. Det første var en rapport fra Moria. Et hjertesukk som gav dyp gjenklang i den jeg er og i alle fall ønsker å være: et menneske som gråter over andres nød, et menneske som bærer verden på mine skuldre.

Etterpå las jeg en bibelhistorie: En enke var på vei for å begrave sin eneste sønn da Jesus kom forbi. Akkurat som hjelpearbeideren var beveget til tårer i Morialeieren ble Jesus overveldet av medlidenhet med denne moren som hadde mistet det eneste barnet hun hadde, og siden hun var enke, det eneste barnet hun ville få.

I motsetning til legen på Lesbos sto Jesus ikke maktesløs i møte med sorgen og lidelsen. Jesus hadde viljen og evnen til å gjenopprette liv… to kiss it all better.

Å, som jeg skulle ønske jeg hadde den kraften! Tenk å kunne, bare ved å ville og ønske det, gi tilbake liv, helse, trøst på et øyeblikk! Er det rart at mirakler og magi er så tiltrekkende? Ingen kompliserte årsaksrekker å forstå. Ingen byråkratiske og ufullkomne løsninger som bare er plaster på såret eller et støtteapparat som hjelper til å holde ut i sorgen. En fullkommen og rask løsning, og alt er bare bra.. and they all lived happily ever after.

Så hva gjør jeg med menneskene som lider på Lesbos(som jeg vet om) eller barna som lider i Kongo, Thailand og Norge…de barna jeg ikke vet om? Når jeg er så heldig å ha fått øyne til å se nøden, når jeg kjenner verden tynge på mine skuldre, hva gjøre jeg med det?

Jeg har lært å søke enkle svar med full bevissthet om at det sjelden fins enkle løsninger.

Jeg leter etter visdom og finner den, noen ganger på uventede steder.
“all verdens synd skal ikke du forsone” sa Arnulf Øverland. Det ble en livbøye i det havet av nød som strømmer på. Ikke alt er mitt ansvar.
“Do the next right thing”: å gjøre en ting som det er riktig å gjøre når jeg ikke greier å komme opp med en universalplan eller en universalløsning, kan redde meg fra å bli sittende fast.

Noen ganger er visdommen dyp og nærer mitt indre menneske, noen ganger er den praktisk og handlingsorientert. Noe lærer jeg fra samtaler med andre og noe fra meditasjon og studier. Visdommen er enkel og kompleks, forståelig og uutgrunnelig. Og den kommer ikke i “one size fits all”. Jeg må finne min egen.

Bærer du også verden på dine skuldre? Så bra! Det er verdens håp at vi er mange som ser og kjenner smerten og kjenner ansvaret. Siden vi er så forskjellige vil vi finne forskjellige ting vi kan gjøre med det. Enkle handlinger fra enkeltmennesker som sammen kan gi komplekse løsninger. Slik som gutten som kastet sjøstjerner tilbake i bølgene eller de som nylig reddet grindhvaler i Tasmania. En ting om gangen, et menneske om gangen.

Og så noen ganger kan vi sammen analysere og finne de store og overordnede planene, der de finns……

Fotnote: Hadde tenkt å legge til lenke til de tekstene jeg siterer, men WordPress har endret formatteringen sin og jeg har ikke satt meg inn i hvordan jeg gjør dette enda.
Beretningen fra Morialeiren på “500 fra Moria ikkje 50” ved Katrin Glatz Brubakk.
Bibelteksten fra Lukas 7
Øverland-sitatet var fra Til en Misantrop
The next right thing er et 12stegs slogan.
Hvalene i Tasmania leste jeg om på nrk.