Det er mørke tider.

Rent fysisk har høstmørket akkurat fått forsprang på dagen og nettene som ligger foran blir lengre og mørkere for hver dag. I dag har høstregnet tilogmed skrudd ned dagslyset med flere hakk. Men naturens demping av lys og aktivitet er en mild og håpefull og naturlig ferd mot det vi vet blir en tid med hvile før nytt liv springer fram.

Verre er det med mørket i verdenssituasjonen. I alle land går vi rundt og vokter oss for en usynlig fiende. Hvor mye skade den kommer til å gjøre vet vi hverken helsemessig eller økonomisk. Politisk ser vi hat og løgn og grådighet velte idealer og frarøve oss medmenneskelighet. Utsatte områder er pisket av enorme branner eller stormerdreven flom og de som bor der står tilbake hjemløse og i nød.

Alt dette før jeg i det hele tatt tenker på det mørket kriger fortsatt skaper i den verden der vi for over hundre år siden avsluttet “the war to end all wars”. When will we ever learn… her er mørke nok til å blinde den mest optimistiske.

Og likevel går verden videre. Likevel ler barn, likevel synger og danser vi, likevel omfavner hverandre og gråter og trøster hverandre og finner styrke til å bygge huset på nytt.

Ser du lyset? Når høstmørket kommer kaster høstbladene fargerike stråler på stiene. Når tragedien skjer lyser kjærlighet og omsorg fram i gode mennesker og gir nok lys og varme til å prøve en gang til.

Selv om alle tider har blitt truet av mørke krefter har verden ikke bukket under. Naturen og mennesket i den har funnet nye veier til liv og håp. Spiren som bryter gjennom asfalten, det krigsherjede landet som ble gjenbygget og demokratiet som kastet av seg diktaturet er alle bevis på at mørket aldri får herje med oss som det vil.

Ser du lyset? I høstløvet? I barnesmilet? I kattungen? I det grønne skiftet? I dråpen i havet?

Jeg ser det.

Jeg ser lyset og det gir meg den kraften jeg trenger å tro at det nytter, tross alt.