great cosmic powers in an itty bitty little space…

Jeg elsker barn. Ingenting vekker flere varme følelser enn møtet med et lite barn: uskyld, sårbarhet og fullkommenhet.

Moteindustrien ville gi store penger for å skape en parfyme som evner å vekke urinstinkter og følelser slik lukten av et nyfødt barn gjør det. Alle mine sanser våkner og hjertet smelter. Jeg tror ordet “swoon” var skapt for å beskrive møtet med et lite barn.

Vi blir fortalt at i julen møter vi i et lite barn den perfekte åpenbaring av det guddommelige. great cosmic powers, in an itty bitty little space. Jeg hører Robin Williams mektige proklamasjon i Aladdin og nikker: ja, slik er det. Hvis dere ikke blir som dette lille barnet, kan dere ikke komme inn i guds rike. La de små barna komme til meg og hindre dem ikke for guds rike hører slike til. Den som gjør seg selv liten som et barn er den største i himmelriket.

Hvordan vi ser på barn, hvordan vi møter barn, hvordan vi behandler barn er målestokken for hvor godt vi har forstått det åndelige, det kosmiske, det guddommelige. I barnet ser jeg hva vi var ment å være. I møte med barnet ser jeg hvordan jeg skal finne det beste i meg selv. Barnet finner evigheten i mitt hjerte, lengselen etter det fullkomne. Barnets svakhet og sårbarhet gir meg evnen til å elske og gi det jeg ikke en gang visste jeg hadde.

I vår verden trenger vi igjen at noen, slik mesteren gjorde det, setter et barn i vår midte og formaner oss: det du har gjort mot en av disse mine minste, det har du gjort imot meg.

Jeg sitter ved vinduet mitt og ser ut på høstmorgenen. Det er spesielt et tre som lyser opp med en flammende topp midt i alt det grønne. Lyspunktet.
Jeg ser alltid etter lyspunktet, regnbuen, håpet.
Kanskje er det fordi jeg går rundt og bærer verden på mine skuldre.

Som vanlig startet jeg dagen med å lese litt på nett. Det første var en rapport fra Moria. Et hjertesukk som gav dyp gjenklang i den jeg er og i alle fall ønsker å være: et menneske som gråter over andres nød, et menneske som bærer verden på mine skuldre.

Etterpå las jeg en bibelhistorie: En enke var på vei for å begrave sin eneste sønn da Jesus kom forbi. Akkurat som hjelpearbeideren var beveget til tårer i Morialeieren ble Jesus overveldet av medlidenhet med denne moren som hadde mistet det eneste barnet hun hadde, og siden hun var enke, det eneste barnet hun ville få.

I motsetning til legen på Lesbos sto Jesus ikke maktesløs i møte med sorgen og lidelsen. Jesus hadde viljen og evnen til å gjenopprette liv… to kiss it all better.

Å, som jeg skulle ønske jeg hadde den kraften! Tenk å kunne, bare ved å ville og ønske det, gi tilbake liv, helse, trøst på et øyeblikk! Er det rart at mirakler og magi er så tiltrekkende? Ingen kompliserte årsaksrekker å forstå. Ingen byråkratiske og ufullkomne løsninger som bare er plaster på såret eller et støtteapparat som hjelper til å holde ut i sorgen. En fullkommen og rask løsning, og alt er bare bra.. and they all lived happily ever after.

Så hva gjør jeg med menneskene som lider på Lesbos(som jeg vet om) eller barna som lider i Kongo, Thailand og Norge…de barna jeg ikke vet om? Når jeg er så heldig å ha fått øyne til å se nøden, når jeg kjenner verden tynge på mine skuldre, hva gjøre jeg med det?

Jeg har lært å søke enkle svar med full bevissthet om at det sjelden fins enkle løsninger.

Jeg leter etter visdom og finner den, noen ganger på uventede steder.
“all verdens synd skal ikke du forsone” sa Arnulf Øverland. Det ble en livbøye i det havet av nød som strømmer på. Ikke alt er mitt ansvar.
“Do the next right thing”: å gjøre en ting som det er riktig å gjøre når jeg ikke greier å komme opp med en universalplan eller en universalløsning, kan redde meg fra å bli sittende fast.

Noen ganger er visdommen dyp og nærer mitt indre menneske, noen ganger er den praktisk og handlingsorientert. Noe lærer jeg fra samtaler med andre og noe fra meditasjon og studier. Visdommen er enkel og kompleks, forståelig og uutgrunnelig. Og den kommer ikke i “one size fits all”. Jeg må finne min egen.

Bærer du også verden på dine skuldre? Så bra! Det er verdens håp at vi er mange som ser og kjenner smerten og kjenner ansvaret. Siden vi er så forskjellige vil vi finne forskjellige ting vi kan gjøre med det. Enkle handlinger fra enkeltmennesker som sammen kan gi komplekse løsninger. Slik som gutten som kastet sjøstjerner tilbake i bølgene eller de som nylig reddet grindhvaler i Tasmania. En ting om gangen, et menneske om gangen.

Og så noen ganger kan vi sammen analysere og finne de store og overordnede planene, der de finns……

Fotnote: Hadde tenkt å legge til lenke til de tekstene jeg siterer, men WordPress har endret formatteringen sin og jeg har ikke satt meg inn i hvordan jeg gjør dette enda.
Beretningen fra Morialeiren på “500 fra Moria ikkje 50” ved Katrin Glatz Brubakk.
Bibelteksten fra Lukas 7
Øverland-sitatet var fra Til en Misantrop
The next right thing er et 12stegs slogan.
Hvalene i Tasmania leste jeg om på nrk.

Det er mørke tider.

Rent fysisk har høstmørket akkurat fått forsprang på dagen og nettene som ligger foran blir lengre og mørkere for hver dag. I dag har høstregnet tilogmed skrudd ned dagslyset med flere hakk. Men naturens demping av lys og aktivitet er en mild og håpefull og naturlig ferd mot det vi vet blir en tid med hvile før nytt liv springer fram.

Verre er det med mørket i verdenssituasjonen. I alle land går vi rundt og vokter oss for en usynlig fiende. Hvor mye skade den kommer til å gjøre vet vi hverken helsemessig eller økonomisk. Politisk ser vi hat og løgn og grådighet velte idealer og frarøve oss medmenneskelighet. Utsatte områder er pisket av enorme branner eller stormerdreven flom og de som bor der står tilbake hjemløse og i nød.

Alt dette før jeg i det hele tatt tenker på det mørket kriger fortsatt skaper i den verden der vi for over hundre år siden avsluttet “the war to end all wars”. When will we ever learn… her er mørke nok til å blinde den mest optimistiske.

Og likevel går verden videre. Likevel ler barn, likevel synger og danser vi, likevel omfavner hverandre og gråter og trøster hverandre og finner styrke til å bygge huset på nytt.

Ser du lyset? Når høstmørket kommer kaster høstbladene fargerike stråler på stiene. Når tragedien skjer lyser kjærlighet og omsorg fram i gode mennesker og gir nok lys og varme til å prøve en gang til.

Selv om alle tider har blitt truet av mørke krefter har verden ikke bukket under. Naturen og mennesket i den har funnet nye veier til liv og håp. Spiren som bryter gjennom asfalten, det krigsherjede landet som ble gjenbygget og demokratiet som kastet av seg diktaturet er alle bevis på at mørket aldri får herje med oss som det vil.

Ser du lyset? I høstløvet? I barnesmilet? I kattungen? I det grønne skiftet? I dråpen i havet?

Jeg ser det.

Jeg ser lyset og det gir meg den kraften jeg trenger å tro at det nytter, tross alt.

We went through days . . .

We went through days as if we went through wind-blown gardens.
Blossomed and ripened and practiced at playing with life and with death.
Dark cloud and nerve and fantasy—each of them in our words.
And among the stubborn trees in summer-rustling gardens
we branched out into our one and only tree.

And evenings spread themselves with a heavy darkening blue,
with painful desires of winds and falling stars,
with straying caressing glow over twitchy grass and leaf,
as we weaved ourselves in wind, soaked up in that night-blue,
and were like joyful animals and like crafty and frisky gods.

Anna Margolin