Alle har sitt, stort eller litt sier Kingo i sin salme om sorgen og gleden. Dette ble jeg mint på av en venn som hadde fått tunge nyheter. Derfra gikk tankene lett til neste strofe : himlen alene for sorgen er kvitt.

I morgen er Allehelgensdag og da ble det naturlig å filosofere litt over himmelen.

Gjennom tidene har menneskeheten båret tunge byrder og lidd uutholdelige ting med løftet hode med dette store håpet: en dag er det over! En dag kommer jeg til himmelen! Der er gatene av gull og portene av perlemor.  Ingen fryser eller sulter eller dør og gleden er uten ende.  Dette håpet har vært stort nok og sterkt nok til å gi glede, mot og evne til å overleve med mening. Vi finner det i slavenes spirituals og martyrenes historier. Kjettere ble brent på bål mens de sang salmer og troende har ofret og gått foruten med denne vissheten at belønningen på den andre siden var verdt det.

Men historien viser at det å ofre og lide med mot ikke er forbeholdt dem som mener de har en himmel i vente. Soldater har gjennom tidene ofret for å beskytte familie og fedreland og mennesker med sterk overbevisning har satt seg selv på fyr og ofret livet i kampen for det de tror på. Hvor har de har fått sin styrke fra? Hvordan lide og ofre uten belønning? Kan vi ikke tenke oss at de i sitt indre har hatt en opplevelse, en bevissthet om det perfekte som er så stort at det er verdt å gi alt for? Kunne vi ikke også kalle dette en himmel?

Jeg snakket nylig om tro med en venn fra en annen religion der jeg fortalte henne hvordan jeg har kommet til et ståsted der jeg har tatt avstand fra helveteslæren. Hun var såre enig med meg og la til: helvete, det er her.

For min del har jeg vært så heldig at den lidelse jeg har opplevd her i livet aldri kunne kalles et helvete. Men jeg har jo hørt historier fra de som har opplevd krig eller om mennesker som har blitt mishandlet av familie på så grusomme måter at det ikke finnes noe et hinsidig helvete kunne legge til for å gjøre deres lidelse verre. Derfor må jeg være enig med henne at helvetet finnes og oppleves hver dag midt i blant oss. De store helveteshendelsene fra krigsområder ser vi tydelig og de private helvetene får vi av og til et glimt av i nyhetene.

Jeg kjenner hvordan denne sannheten vekker til live i meg nødvendigheten av en himmel. Med så mye lidelse må det finnes en motpol, må det finnes et sted der de som sørger skal trøstes, der de som hungrer etter rettferd skal mettes, der de som er nedtrykte skal arve jorden, der de som er rene av hjertet skal se Gud*.

Hvor skal vi så finne denne himmelen? Religionene har hatt forskjellige fantasier om hvordan denne himmelen skal være. Noen av disse er direkte motbydelige for meg og grenser mot orgier, som Valhalla (for å ta et ukontroversielt eksempel). Men de fleste av himmelbegrepene har den samme kjerne jeg tror vi alle dras mot: trøst, smertefrihet, glede, fred, rettferdighet og tilhørighet. Himmelen er kjærligheten i all dens skjønnhet og glitrende mangfold: den er tålmodig, er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Den faller aldri bort.**

Jeg håper inderlig det finnes et sted eller en tilstand etter dette livet hvor dette er realiteten. Et Nirvana eller en Himmelen der alt det vonde faller bort og alt det gode og rene vi i vårt indre har sett og lenger etter blir vår del. I mellomtiden tenker jeg vi kan finne glimt av denne himmelen midt å vår hverdag. Jeg kjenner den i kjærligheten til mine barnebarn,  jeg opplever den i en vakker solnedgang, i en dyp musikkopplevelse, i et dikt, i en vakker blomst. Når jeg stopper opp og lar denne skjønnheten nå mitt indre menneske smaker jeg en dråpe av evighetens godhet. Jeg opplever Himmelen.

Denne helgen, når vi gir oss selv lov til å sørge over dem vi har tatt farvel med, la oss huske Kingo og at: sorgen og gleden de vandrer til hope. La oss slippe sorgen inn og samtidig gjenoppleve den kjærlighet de vi mistet brakte oss og la Himmelen forene oss i de gode minnene. La oss slik ønske Himmelen velkommen. Den vi kan stoppe opp og få glimt av her i det timelige. Den som finnes i vår bevissthet om at det gode er .

Og så håper jeg, at en dag skal alt dette timelige falle bort og det fullkomne komme.

*(Mt. 5;3-12); **(1 Kor 13); Kingo, Norsk Salmebok nr. 463

 

 

 

Temple NH