Her var det en gang orden. Grunnen var ryddet, stor og tung granitt hugget med rette kanter. Solide trappetrinn og asfalt talte sivilisasjonens språk og skapte en sølefri og lett oppstigning til bygningene. Fremskrittet hadde underlagt seg et hjørne til av naturen og skapt et vakkert bymiljø.

Med så tunge steiner skulle en tro byen sto tryggt for all framtid.

Men så var jorda under steinen full av liv. Det tok tid, men naturen har all verdens tid. Den jobber ikke på anbud og har ikke tidsfrister å innfri.

Her er det ikke dagmulkt eller hastverk. Mens byen glemte at de må holde naturkreftene i sjakk stakk små spirer fram: Først få, så flere. Jorda krummet litt på ryggen under byrden og mer liv fikk plass. Steinblokkene gav stumme etter. De har jo ikke noe liv å dra motstandskraft fra.

 

 

Godt å se at naturen  står klar med sine ukuelige krefter så snart vi snur ryggen til.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Der ser ut som det er på tide for byen å sette i gang forhandlinger om en forlenget bruksrett  hvis de ikke vil la naturen få helt overhånd.