Jeg tenker mye på dagens virkelighet og hvor vi går hen med alt som forandrer seg så fort.

Jeg tenker på hvordan vi utvikler ny teknologi og gjør stormskritt framover med å la maskinene gjøre mer og mer og vi selv mindre og mindre.  Nøkkelen skal være  vårt nye mektige redskap AI: kunstig intelligens.

Og så tenker jeg på at vi haster framover uten å ha tid til å reflekter over konsekvenser og rekkevidde av denne nye kunstige intelligensen som skal finne ut alt for oss. Litteratur og film har allerede lenge advart oss at denne tjeneren kan bli vår mester.

 

Jeg var en tur til Kiel i vår. Der var jeg innom kirka og opplevde litt inspirert intelligens, både ny og gammel. Kirka, som var bombet under krigen, var restaurert med de bevarte kunstskattene fra middelalderen perfekt integrert i det gjenskapte. Samtidig var det en utstilling av ny kunst i et av sideskipene i kirka. Nytt og gammelt side om side som et monumentalt uttrykk for bredden i menneskets skaperevne.

Kunst er fortsatt en verden der kunstig intelligens ikke har fått hedersplassen. I de gamle altertavlene og de nye kunst-installasjonene så jeg menneskesinnets magiske evne til å tenke nytt og kombinere elementer til en helhet. 

 

Vi må beskytte og fremelske denne skapende kraften vi er i fare for å bare delegere til full utfoldelse i kunsten.  Vi trenger menneskesinnets kreative intelligens som den styrende kraft i alt vi gjør, nå og i fremtiden .