Blir du oppringt av telefonselgere som ville overtale deg til å kjøpe noe du ikke vil ha? Hvor glad er du for det? Ville du heller slippe å få de telefonene?

Har du hatt et problem du ringte kundeservice for å få hjelp med,  bare for å bli møtt av en automatiske telefonsvarer med selvbetjeningsmenyer som prøver å gjette hva du trenger? Hvor hyggelig syntes du det var? Ville du som jeg heller ha fått svar av et menneske?

Jeg tenker mye på arbeidsmarkedet i disse dager: hvor jobbene er og hvor de kommer til å bli. Her har vi to situasjoner der det er mulighet for å skape arbeidsplasser som kundebehandler på telefon. Den ene møter et behov vi har, der vi som kunder søker løsninger. Den andre er nesten alltid uønsket og irriterende. Arbeidsplassen i kundeservice prøver industrien å erstatte med telefonsvarere, datamaskiner og algoritmer. Arbeidsplassen som telefonselger, den vi alle ønsker dit pepper’n gror,  syns industrien er god økonomi.

Er det bare jeg som syns dette er galskap?

 

Jeg har tenkt mye på det å eie egne beslutninger.

Det er særlig en historie som har vært viktig i mine filosoferinger om dette..

I den tidlige kirken ble mange mennesker så berørt av det som skjedde med Jesus at de  startet en “hippy bevegelse” ulik noe verden har sett siden. Håpet i hans lære var så stor at de solgte det de eide og flyttet sammen for å gjøre det gode. De tok seg av de fattige og syke. De ytte etter evne og mottok etter behov. Spontan kommunisme uten revolusjon. Himmelen var åpen og kjærligheten flommet.

Et rikt ektepar ville gjerne være med på dette, men hadde ikke lyst å kvitte seg med alt de eide. Så de “lot som”. De solgte eiendommen sin og gav en stor sum til fellesskapet, mens de gjemte unna noe for seg selv. Historien ender forferdelig. Da de klarsynte lederne spurte om de hadde gitt fra seg alt, falt de døde om etter at de hadde bedyret de ikke hadde holdt noe tilbake.

Jeg hørte alltid denne historien som en streng advarsel mot faren ved å lyve for Gud. Gud, den allvitende og ubønnhørlige dommer. Så en gang la jeg merke til en detalj i det disiplene sa da de forhørte bedrageren. Først gav de han en sjanse til å avsløre seg seg selv og si det som det var.  Da det ikke nyttet, kom: “Da du hadde eiendommen, var den ikke din? og da du hadde solgt den, var ikke pengene dine til å gjøre med som du ønsket? Hvorfor lyve?”

Det er ikke lett å være den som ikke entusiastisk kan kaste seg med i det som alle andre gjør. Ønsket om å være med, eller behovet for å få anerkjennelse kan motivere til å gå på kompromiss med både moral og selvrespekt. En skal være sterk for å være den som ikke gir alt når alle andre gjør det. Tragedien i historien er at det kunne denne mannen ha gjort. ” Det du eide, var det ikke ditt?” sa apostelen. Hva hadde skjedd hvis han hadde hatt respekt for seg selv og latt være å selge? Var det plass til en i gruppen som tenkte annerledes? Eller hadde han gitt seg selv tid, hadde frykten for å eie ingenting blitt borte?

Det å respektere meg selv og stå for det jeg står for er nøkkelen til overlevelse på mer enn en måte. For selv om vi ikke faller om død som denne mannen, hver gang vi går på kompromiss med oss selv: Dør vi ikke litt på innsiden?

 

Hva skal så vi gjøre?

Så du henne på Søndagsrevyen i går? Roboten de vil skal selge oss biler og bli en kollega som skal se så menneskelig ut at vi ikke kan gjenkjenne om hun er menneske eller ikke?

De har jo allerede på plass biler som kan kjøre uten sjåfør. Datamaskin-intelligens som observerer og reagerer lynraskt på objekter og rødt lys. Biler som kan startes av Tesla fra fabrikken og sendes av sted uten at vi løfter en fot eller setter en rumpe i bilsetet.

Og det er klart at det å leke med fjernstyrte kjøretøy er moro. Gutter i alle aldere koser seg med sine fjernstyrte biler, fly og nå også droner. Enten det er bare for gleden av å kjøre dem eller for å filme med fugleperspektiv kan jeg se at dette er noe vi kan ha både nytte og glede av.

Men når de vil ta fra oss  jobben som bilselger lurer jeg på hva målet er?
Hva skal bilselgeren gjøre da? Og: Er det noen som syns det er hyggeligere å diskutere bil med en datamaskin?
Til og med det å kjøre selv er noe vi som mennesker bør få fortsette med.

Jeg har en treåring i mitt liv nå. Vi må ofte gjøre småting om igjen og om igjen fordi jeg er for rask til å hjelpe, for han vil gjøre det sjøl.
Det å ha kontroll i eget liv er et urinstinkt for oss mennesker.  Vi elsker å gjøre det sjøl.

Vi trenger en debatt om AI og hva vi vil med den før vi sitter der og bare sitter der.

 

Jeg tenker mye på dagens virkelighet og hvor vi går hen med alt som forandrer seg så fort.

Jeg tenker på hvordan vi utvikler ny teknologi og gjør stormskritt framover med å la maskinene gjøre mer og mer og vi selv mindre og mindre.  Nøkkelen skal være  vårt nye mektige redskap AI: kunstig intelligens.

Og så tenker jeg på at vi haster framover uten å ha tid til å reflekter over konsekvenser og rekkevidde av denne nye kunstige intelligensen som skal finne ut alt for oss. Litteratur og film har allerede lenge advart oss at denne tjeneren kan bli vår mester.

 

Jeg var en tur til Kiel i vår. Der var jeg innom kirka og opplevde litt inspirert intelligens, både ny og gammel. Kirka, som var bombet under krigen, var restaurert med de bevarte kunstskattene fra middelalderen perfekt integrert i det gjenskapte. Samtidig var det en utstilling av ny kunst i et av sideskipene i kirka. Nytt og gammelt side om side som et monumentalt uttrykk for bredden i menneskets skaperevne.

Kunst er fortsatt en verden der kunstig intelligens ikke har fått hedersplassen. I de gamle altertavlene og de nye kunst-installasjonene så jeg menneskesinnets magiske evne til å tenke nytt og kombinere elementer til en helhet. 

 

Vi må beskytte og fremelske denne skapende kraften vi er i fare for å bare delegere til full utfoldelse i kunsten.  Vi trenger menneskesinnets kreative intelligens som den styrende kraft i alt vi gjør, nå og i fremtiden .

 

 “Denne dama fikk nok en god pris på den brukte sofaen. Nå fikk jeg også lyst å gjøre et kupp.” tenkte du kanskje ikke da du så dette bildet.

Det gjorde i hvert fall ikke jeg. Hvem ler så det rister over penger?  “Den skulle jeg gjerne hørt” tenkte jeg.

Så artig det er å være sammen med noen som kan fortelle ei god historie og få le uhemmet. Helt gratis..ingen penger spart ingen penger brukt.

Er det ikke livet som får oss til å le og trives og glede oss? “Can’t buy me loove” sang the Beatles. Kan ikke kjøpe meg en skratt som denne heller. Men livet, det gir skrattene bort gratis… hvis vi bare investerer i å bruke tid sammen, fortelle gode historier og leke oss litt.