Så kom morgenen etter regnet. Det er et friskt drag i lufta og alt kjennes lettet over endelig å ha fått en vask. Dråpene perler fortsatt på bladene.

Men sola er oppe og det er blått i blått over meg. Røttene hadde nok ønsket seg store gråværskyer for å ta igjen den tørsten de har holdt ut med i over en måned. Gule gressbakker ved Sognsvann bærer bud om at vi har unntakstilstander i naturen.

Og her sitter jeg og observerer og vet at jeg slett ingenting kan gjøre.  Været er en kraft vi i vårt moderne samfunn ikke har lært å temme.

Vi har gravd opp skatter av fjellet, frisert eng og åker og fortalt jorda hva vi vil skal vokse og hva som må dø. Skogen forsyner vi oss av og etterlater nakne sår oppover åssidene. Vi trekker fisken opp av elver og hav og erstatter den med husdyrfisk både i fiskefarmer og som settefisk i vassdragene. Vi utnytter og bruker, og når vi er ferdig kaster vi fra oss det vi ikke vil ha. Vi er herrer, og turer fram uten å se oss om for å se de fotsporene vi etterlater. Det er mange utvinnere og få forvaltere blant oss.

Men været, det har vi ikke greid å tukte. Vi må sitte med hatten i hånda og se lengselsfullt mot himmelen og håpe – på litt mer regn i dag, litt mer sol i Tromsø, litt mer snø til verdensmesterskapet på ski. Vi er jo vant til at været er en lunefull samboer her i nord. Vi har Helly Hansen og Dale Ull og Viking fottøy. Vi har ikke dårlig vær når vi har gode klær. Dette med dårlig vær, det kan vi.

Men hva om værgudene som har hersket i Cape Town og California ser seg om etter nytt territorie? Hva om alt som har funnet en perfekt vokseplass i et moderat til fuktig klima her bare får blå himmel?

Der krøp sola bak en sky. Det er absolutt en gråtone i noen av de store, hvite skyene. Kanskje vi kan få litt mer regn i dag likevel….Så tenker vi på klimaendringene en annen gang.