Møteplasser anno 2017

En gang, i eventyrenes tid, ble det som var nytt og det som skulle formidles lest opp på
kirkebakken. Da bodde de fleste langt fra nabo og by, men visste likevel hvem som bodde i hvert hus og gjerne også hva de drev med. Skal vi tro eventyrene, gikk folk mann av huse hver søndag.  Kirkebakken var tidens viktigste møteplass.

Uten å ha studert handelshistorie tenker jeg at landhandleren også etter hvert ble en møteplass.  På butikken kunne en frette nytt og treffe andre. Gamle Nikoline hadde det aldri travelt når jeg kom for å handle som barn. Med handle-lapp og melkespann var det helt naturlig, og trygt, for en 7 åring “å gå på bua”

Det var selvsagt flere møte plasser: banken, buss-stoppet eller kaia der lokalbåten kom inn, posthuset. Folk kunne til og med stoppe i veikanten og slå av en prat uten kafebord eller kaffekopp.

Hvorfor tenker jeg på dette? jo, for i dag på trikken så jeg igjen en knakende god reklameplakat som uten å vite det er et våpen i kampen for å fjerne to av de gamle møteplassene: Butikken og banken. Side om side står de der, reklamen for netthandel og nettbank. En kolonial og en bank uten besøksadresser. Vi gjør vår handel og våre banktransaksjoner i pysjen eller i matpausen uten å ha kontakt med noe annet enn et tastatur.  Og da tenker jeg, er det så sikkert at ingen noen gang egentlig har syns det var hyggelig å stå i kø? Har du aldri truffet på en bekjent i butikken som du ikke har sett på lenge? Noen du aldri hadde kommet på å kontakte for å ta et treff på Joe and The Juice?

Jeg vil herved rekke opp hånden og si at fra nå av skal jeg glede meg til hver gang jeg kan stå i kø. Jeg gleder meg til å småprate med en helt fremmed kasserer om været eller hvor godt sviblene lukter nå fram mot jul..og kanskje treffer jeg på den gamle kollegaen som er på gjennomreise eller naboen jeg ellers aldri ville snakke med fordi vi er bare på nikk.

Vi sees på Rema!