Hvert år kommer disse tankene opp igjen i november. Det kom opp enda tidligere i år, 2023, og i en ny vri. Black November. Så jeg legger disse tankene oppå det jeg skrev i 2017. Quo Vadis Norge, hadde jeg tenkt å kalle innlegget da. Spørsmålet står fortsatt.

Dagen etter Thanksgiving 2017:

I går spiste amerikanerne kalkun og pai og så på amerikansk fotball sammen med familie og venner. I dag har de fri. Det er veldig sjelden alle amerikanere har fri på en fredag. Dette er faktisk den eneste i året. Og siden det er en måned før jul er jo det den mest logiske dagen for folk å få unnagjort noe av julegavene sine. Men hvorfor skal vi ha handledag? På en fredag? Arbeidsdag og travleste dag i uka? Handelsstanden legger ikke skjul på at dette er en unorsk tradisjon de prøver å innføre for de oversetter fenomenet til norsk en gang. Men hvorfor godtar vi det?

Hvis vi ikke er fornøyd med vår egen kultur og våre egne tradisjoner og må svelge rått alt som kommer fra USA, kan vi i det minste etterape Thanksgiving? Spise kalkun og pai og reflektere litt på våre velsignelser…for de er mange. Litt ekstra takknemlighet skader ingen, selv om den kommer fra amerika. Og som norskamerikaner må jeg innrømme: Thanksgiving er et av årets beste måltider, sammen med pinnekjøtt til jul og rømmegrøt med spekemat til Sankthans.

På denne tida sa pappa julegeita begynner å røre på seg.
tre daga å tre vekå før jul
lægg ho se på kveinnalur
baka tjukkt å stekje mjukt

Kanskje vi skulle finne ut mer om  julegeita rett før advent og gjenopplive våre engne tradisjoner i stede for å erstatte dem med Black Friday?

Finnes det noe større i denne verden enn et lite barns kjærlighet?

Jeg var på tur med mine to godgutter på søndag. Det er alltid en festreise. Enten vi går langt eller kort finner vi store gleder i små ting: rim på et lokk som vi tegner på, isen på en ørliten søledam der vi kan skli en halv meter, hus under hver busk.

Og nå har Lukas lært å kjenne igjen bokstav lyder. Du vil ikke tro hvor mange ord på s en 5 åring kan lete fram.

Så ville Timo, to, også være med. Ropte fra vogna: mitt skip er lastet med pappa, mitt skip er lastet med mamma,

Mitt skip er lastet med mormor……

Møteplasser anno 2017

En gang, i eventyrenes tid, ble det som var nytt og det som skulle formidles lest opp på
kirkebakken. Da bodde de fleste langt fra nabo og by, men visste likevel hvem som bodde i hvert hus og gjerne også hva de drev med. Skal vi tro eventyrene, gikk folk mann av huse hver søndag.  Kirkebakken var tidens viktigste møteplass.

Uten å ha studert handelshistorie tenker jeg at landhandleren også etter hvert ble en møteplass.  På butikken kunne en frette nytt og treffe andre. Gamle Nikoline hadde det aldri travelt når jeg kom for å handle som barn. Med handle-lapp og melkespann var det helt naturlig, og trygt, for en 7 åring “å gå på bua”

Det var selvsagt flere møte plasser: banken, buss-stoppet eller kaia der lokalbåten kom inn, posthuset. Folk kunne til og med stoppe i veikanten og slå av en prat uten kafebord eller kaffekopp.

Hvorfor tenker jeg på dette? jo, for i dag på trikken så jeg igjen en knakende god reklameplakat som uten å vite det er et våpen i kampen for å fjerne to av de gamle møteplassene: Butikken og banken. Side om side står de der, reklamen for netthandel og nettbank. En kolonial og en bank uten besøksadresser. Vi gjør vår handel og våre banktransaksjoner i pysjen eller i matpausen uten å ha kontakt med noe annet enn et tastatur.  Og da tenker jeg, er det så sikkert at ingen noen gang egentlig har syns det var hyggelig å stå i kø? Har du aldri truffet på en bekjent i butikken som du ikke har sett på lenge? Noen du aldri hadde kommet på å kontakte for å ta et treff på Joe and The Juice?

Jeg vil herved rekke opp hånden og si at fra nå av skal jeg glede meg til hver gang jeg kan stå i kø. Jeg gleder meg til å småprate med en helt fremmed kasserer om været eller hvor godt sviblene lukter nå fram mot jul..og kanskje treffer jeg på den gamle kollegaen som er på gjennomreise eller naboen jeg ellers aldri ville snakke med fordi vi er bare på nikk.

Vi sees på Rema!