Ei ung jente reiste seg for meg da jeg tok bussen i går.

Ikke slik at jeg hadde behov for det. Jeg er jo bare 62 og i går var jeg ikke sliten en gang. Det var stappfullt på bussen og litt bortenfor meg sto ei ung kvinne som var gravid. Jeg venta litt i tilfelle hun ville sitte, for jeg tenkte hun trengte det mer enn meg. Men det var tydelig meg de ville gi setet til, så jeg tok imot.

Det kommer opp mange tanker om roller i en slik situasjon.  Jeg går kilometervis hver dag og har veldig lite grått hår for min alder og syns ikke jeg burde se ut som jeg trenger å sitte på bussen. Er også mer vandt til å gi enn å ta. Men selv om jeg slett ikke føler meg gammel eller trengende, varmet det mitt hjerta at ei ung jente ville vise omsorg for meg . Jeg valgte å ta imot. Både for henne og meg. Hun fikk lov å gi og jeg lot meg selv bli vist respekt for min alder.

Senere på dagen gikk jeg av fortauet for at ei ung mor med tvillingvogn. Hun var tydelig takknemlig for å slippe å være den som måtte buksere kjøretøyet sitt ut av veien for meg.

Denne slags tjenesteutvkslig gjør oss alle rikere, selv om det ikke akkurat øker brutto nasjonalprodukt. Jeg gikk videre i dagen med et hjerte varmet av to smil, et som gav og et som tok imot.