Jeg går på bassengtrening. En ny opplevelse av å bevege meg gjennom et rom som stritter imot og og får meg til å miste balansen. Linjen blir krokete og det lett å flyte inn i den andres vei. Det gis ingen instruks om hvor hver vi skal stå eller bevege oss og likevel blir det ingen kollisjoner. Hver enkelt passer på seg selv og tilpasser seg og skaper god flyt.

Det fikk meg til å tenke på hvor uendelig mange bevegelige deler som fins omkring meg. Levende vesener av alle slag som beveger seg, finne føde, formerer seg.

To svaler seiler lydløst høyt mot solnedgangskyene. De blir fem som vever ut og inn mellom hverandre og plutselig er de borte. Leker de? Jakter?

Jeg ser noen få maur kravle forbi der jeg sitter. Med sine barnåler, kvister og smuler vet jeg at usynlig for meg er det millioner av dem.

Jeg tar meg i å føle en overveldende maktesløshet. Vi mennesker søker systemer og kontroll og regler og her et et system så kompleks at til og med eksperter må nøye seg med å forstå en brøkdel av et begrenset område. Hvordan kan det være at så mye liv kan sameksistere og flyte inn og ut av hverandres spor uten at vi kolliderer?

Hvilket system. Hvilken oversikt. Hvilken makt!

Jeg lærer å fortelle min histore. Det er så lett å bli borte i alle de andres.

Hvordan står det til, spør du. Jo, han har hatt det travelt med det og det. Hun har hatt mange oppdrag for tiden og det ser veldig lovende ut. Den og den strever, men jeg håper og tror det skal gå bedre snart. Vi bør gjøre mer. Det er så mange oppgaver og behov. Dagene suser forbi og er  hektiske.

Jeg tror jeg må stoppe opp: Se og tenke og ta livet inn. Jeg vil finne min egen tone i livets symfoni.

Ja, jeg hjelper til og bryr meg. Jeg har mine meninger om ditt og datt, men midt i dette har jeg også en tilværelse der bare jeg er.
Jeg ble tidlig stoppet opp ved dette store:
Jeg Er.
Jeg søker dette mysteriet. Eksistensens kilde.

Og så vil jeg også finne min historie og min lille plass i dette store.