“Å vinne visdom – hvor meget bedre er det ikke enn gull! Og å vinne forstand er mere verdt enn sølv.” Salomons ordtak 16:16

Når visdom og sannhet når mitt indre menneske fylles jeg med lys og ro. En sølvklar bjelle skaper et ekko av gjenkjennelse og så vet jeg at, ja, dette er sant. Når jeg tar tid, er det slik jeg nærer og leger meg selv.

Tanken som  gjør det mulig å stoppe opp og la slik innsikt tale er håpet om at jeg er sett og akseptert av noe urokkelig og større:
“Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der.  Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast”

I slike øyeblikk av gjenkjenning er det ikke bare ting jeg liker som kommer til syne. Forakten er en gjest som har gjemt seg i de mørke krokene. Så godt å avsløre og sette ord på og gjenkjenne en vis sannhet: “Hvis du vil nære deg av stum forakt mot undermåler eller overmakt” da vil du “.. rolig ete deg til døde”.  Forakt skrumper sjelen inn, selv om dommen er rettferdig fortjent. Jeg hører og vet det er sant.

Visdommen setter ord på den indre kampen og gir mening og mot til å fortsette: John Donne var tidlig en stemme som gav meg håp om fortsette, selv om jeg ikke greier å forandre meg fort. “when you have done you have not done, for I have more”
Den gir meg tillatelse til å være den jeg er, der jeg er. akkurat nå. I sannhetens lys.

For livet er ikke svart og hvitt, men et fargerikt landskap med lys og skygge, fast grunn å sitte på, svalende, rislende vann over mine føtter, luft full av vakre dufter som stryker meg over kinnet… rett ved siden av flykrasj og ambulanser og gravfølger. Sorgen og gleden, smerten og trøsten. Visdommen tar min hånd og hjelper meg å gå gjennom sannheten en dag om gangen.  fra lys, til mørke, til skygge. til sol og regn..til en dag der kanskje alt blir lys….

Til en misantrop
av Arnulf Øverland

Den som har stengt sig inne i sitt bur
fornærmet over menneskets natur,
og der begraver sig i visdomsbøker
og mener det er sannheten han søker,

og den som mener blomster å forstå
og aldri møtte barneøines blå,
men søker dalens dyp og bjergets tinde,
han søker intet og vil intet finne.

Men vil du dele dine likes kår,
da kan det skje dig, slik som tiden går
i felles håp og savn og ydmyk møie,
at kjærligheten åpner for ditt øie.

Og du vil se at hvad din flid har skapt
med tanke på dig selv, er spilt og tapt,
og med din rikdom vil du selv bedra dig;
men hvad du gav, kan ingen ta ifra dig.

En times omhu for en ensom venn
har aldri nogen gitt forgjeves hen;
et lite ord til den som er din make,
får du i glansen av et smil tilbake.

Men også om du ingen frukt skal se
og enda hegner om det tørre tre,
vil drømmene og håpet la det grønnes
og la ditt ubetalte strev belønnes.

Ditt hus vil bli et hjem for dig påny,
om nogen kommer dit og ber om ly;
og hun som søker vern i dine arme,
vil gi dig mere makt og mere varme.

En mann er fattig som er uten sorg.
Men rik er den som tar sitt brød på borg
og enda deler det med dem som trenger.
Fattig er den som teller sine penger.

Går du i brodden for en alvorssak,
kan ingen tvil få gjort dig sen og svak;
men tankene på dem som kommer efter,
vil gi dig kallets tro og troens krefter.

Om du en aften segner mot en sten,
så husk at du ikke er bare en.
I mørket høres gråt fra alle sider,
og det er mennekenes barn som lider.

Søk ikke sorgen; la den komme selv!
Men bær den, hvis du kan det, uten sprell!
Og pynt dig ikke med en tornekrone!
Allverdens synd skal ikke du forsone!

Mon du alene harmes over svik?
Tenk om den usle var dig selv så lik,
at på den annens plass stod du til skamme!
Du eller han – det blir for oss det samme.

Og vil du nære dig av taus forakt
mot undermåler eller overmakt,
da har du funnet dig en billig føde,
og du kan rolig ete deg til døde.

Det er vår streben, smertefødt og sund,
å eie livet til den siste stund
og kjenne hjertet slå og blodet brenne,
fordi vi venter noget som skal hende.

Ja barn, du venter ved en alfarvei
og håper noget som skal hende dig;
men kan du kjenne slektens som ditt eget,
da har du livet, og der hender meget!

Hver dag skal tendes som et lengselsbål
og brenne ned før nogen når sitt mål,
og alltid vil du drages mot det fjerne.
Men husk at også Jorden er en stjerne!

A Hymn to God the Father
By John Donne

Wilt thou forgive that sin where I begun,
Which was my sin, though it were done before?
Wilt thou forgive that sin, through which I run,
And do run still, though still I do deplore?
When thou hast done, thou hast not done,
For I have more.

Wilt thou forgive that sin which I have won
Others to sin, and made my sin their door?
Wilt thou forgive that sin which I did shun
A year or two, but wallow’d in, a score?
When thou hast done, thou hast not done,
For I have more.

I have a sin of fear, that when I have spun
My last thread, I shall perish on the shore;
But swear by thyself, that at my death thy Son
Shall shine as he shines now, and heretofore;
And, having done that, thou hast done;
I fear no more.