Slik jeg ser det var Jesus den første liberale teolog. Han kom som reformator og for å vise sin tids og kommende generasjoner “en bedre vei”. Igjen og igjen var hans budskap: “dere har hørt det er sagt…men jeg sier dere”. Og det han sa i disse situasjonene er blitt den nye standard for godhet og menneskeverd. Han er den tilgivende far som lager fest for sin bortkomne sønn. Han er hyrden som forlater de 99 for å finne den ene. Han gir den ene “syndige kvinne” etter den andre tilbake sin verdighet tilbake. Han har medynk med de sultne og gråter over sin venns svik.

Hallesby var en moderne banebryter i kontemplativ kristendom. Han var kjent verden over. Til min overraskelse oppdaget jeg at min venninne i USA hadde lest “Fra bønnens verden” som ny kristen på 60 tallet og at det var en av hennes kjæreste bøker. Når jeg setter Hallesby i overskriften her, er det ikke for å kommentere på han som person. Innlegget handler ikke om Hallesby, men en sak han ble kjent som forkjemper for i Norge: helveteslæren.

Jeg strevde med å forsvare denne i mange år. Jeg var livredd for “vranglære” og gjorde mitt beste for å argumentere mot dem som antydet at det kanskje ikke var den eneste måten å tolke skriften på. Etterhvert som jeg lærte å høre mer på meg selv måtte jeg innse at det er en lære jeg ikke kan forsone meg med. I stede har jeg endelig funnet en tanke jeg kan hvile på i dette spørsmålet.
Jesus sier: når dere som er onde gir barna deres gode gaver, hvor mye mer vil ikke den himmelske Far gi gode gaver til den som ber han. Da tenker jeg: når jeg som kan være både urimelig og hardhjertet til tider ikke i min villeste fantasi kunne tenke meg å torturere et eneste menneske i et minutt, skulle den fullkomne kjærlighet kunne utstå dette i all evighet? Jesus sier: Gud er en hyrde som oppdager at en av sauene har gått seg vill. Da forlater han de 99 som er trygge i fjøset og gir seg ikke før han finner det lammet som var tapt. Skulle denne Gud kunne glede seg i all evighet med den lille del av menneskeheten som i følge dagens teologi kommer inn i himmelen mens 90% går til evig lidelse? Hvis Guds kjærlighet er riktig beskrevet i den hellige skrift mener jeg han aldri ville kunne slå seg til ro i en slik himmel. Han ville sitte ved helvetets dør i all evighet og rope: kom til meg dere som lider.

Hva gjør vi så med ondskapens realitet?

På såmanns-søndagen prekte vår prest Cecilie om hvordan såmannen velger å la ugresset stå i hveteåkeren hele sommeren for ikke å komme til å rive bort det gode med det onde. Hun avsluttet med å si: Så kommer det en dag en innhøstning. Hva som skjer da vet vi ikke. Men det er ikke vår historie å fortelle.

Jeg kan leve med det. Hvordan det ondes problem er løst til slutt er ikke så vanskelig å slappe av med, hvis jeg tror det er i hendene på han som ba oss overvinne det onde med det gode. At det innebærer evig straff er da utenkelig.