I denne søte juletid har jeg filosofert en del på tradisjoner og hvor de kommer fra. Tradisjoner er en av de tingene som skaper tilhørighet og mening i livet. Alle har dem, og jeg tror de som har mange har et rikere liv enn de som har få. De bryter opp den grå alminneligheten med spesielle dager og rutiner. Vi lager tradisjonsmat, pynter oss og  samles med andre og opplever at vi tilhører.

Røttene går dypt i juletradisjonene våre. Plaseringen av feiringen til vintersolverv og navnet “jul” viser at vi i bunnen har beholdt røttene til det urmenneskelige. I den mørkeste tiden av året markerer vi at mørket har en begrensning: sola snur og lyset kommer  tilbake. Noen har tatt opp viktigheten av å huske denne forbindelsen og har begynt å tenne bål 22/12. Det liker jeg.

Så har vi den kristne tradisjonen som vi har feiret i ca 1000 år nå.  Den er også et “lys i mørket”. “De som sitter i mørket skal se et stort lys” heter det. Den kristne jul har et budskap om frelse, godhet, brorskap og lengsel etter “fred på denne jord hvor menneskene bor”. Hvem kan ha noe annet enn gode følelser for barnet i krybben som ikke fant rom i herberget, men ble hedret av engler og konger? Hvem kan unngå å bli varmet av tanken at Gud kom til oss og valgte et uskyldig, hjelpeløst barn som sin bolig? Og at han kom for å bo i våre hjerter. “å kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke Kom Jesus dog her inn. Det er ei fremmed bolig…” Gud iblandt oss, Guds rike inni oss. Det er mye her å ta inn og bli opplyst og varmet av enten en kan tro på kristen teologi eller ikke.

Også har vi alle de “nymotens” tradisjonene: Arven fra Alf Prøysen og Disney og Coca Cola og NRK. Blandingen av norsk folketro og juletradisjoner fra mange land. Musemor og nissen på låven, Santa Lucia og Santa Claus. Hvem kan feire jul uten Rudolf og Snømannen Kalle eller Donald Duck? Eller lillejulaften uten butleren og Sofie? Det er en herlig suppe som gjør oss glade og forventningsfulle og får oss til å høre sammen. Den gjør oss til og med snillere. Vi er alle glade Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon lager jul for de som har det verst og sender noen slanter til dem. Vi støtter Omvendt Nisse og noen av oss tar til og med tid til å hjelp.

Selv om vi nok ikke alle feirer helt på samme måte er det å ha denne felles arven noe som gjør oss rikere. Noen liker å lete etter gammelt og huske de norrøne tradisjonene. Andre ønsker en åndelig jul og søker mening og innhold.  Og det er greit. Julen er varm og god og løfter oss alle opp i en tid da vi alle trenger “mytji lys og mytji varme”. Vi trenger den og jeg syns alle må få være med. Det er vår felles arv og vi trenger ikke å “tro” på julenissen eller Jesusbarnet for ta inn og leve ut det julen er blitt for oss: vår store, felles feiring som varer minst 24 dager før og gjerne tretten til tjue dager etter jul. For å sitere mine foreldre, dette går langt tilbake. I følge pappa starta julegeita: “tre daga å tre vekå føre jul, (då) lægg ho se på kveinnalur, baka tjukkt å steikje mjukt”, det vil si: 24 dager før jul. Og mamma sa” 20. dag Knut jaga jula ut.

God Jul!