Har lenge tenkt på å skrive. Hodet er alltid fullt av tanker og noen av dem er virkelig gode. Som sommerfugler daler de ned og lyser opp med farger og mønster jeg vil fange og holde fast, men hvis jeg ikke skriver tanken ned flyr den lydløst ut av min bevissthet og kommer noen ganger aldri tilbake.

Så nå har jeg bestemt meg for å skrive noe ned her.

I dag leste jeg Aase-Hildes artikkel på LinkedIn om Takknemlighet. For en uke siden la min gode venn Diane ut et sitat på FB fra Farmer’s Almanac: “It is not happy people who are thankful. It is thankful people who are happy.” Dette sitatet oppsummerer noe jeg har så smått prøvd å lære: Takknemlighet er en praksis, ikke en tilstand.

Det er så lett å snu ting på hodet og vente på de gode dagene, i stedet for å finne det gode i den dagen jeg har. Selv på de mørkeste dagene fins det noe å henge takknemlighet på.

Sansene er et godt redskap for meg.
Det lukter godt i trappen når Borghild baker.
Vinden, frisk og kjølig mot kinnet mitt når jeg går ut i høst dagen.
Varmen av Timo i armene mine.
Fargen på en vakker bygård.

Jeg valgte det siste som bildet for denne fødselsdagen for “De gode dagene”. De spredte, gule bladene som fortsatt hang fast i greinene på bjerketreet gikk i ett med den vakte bygården bak. For meg ble det “et øyeblikk med Zen”, for å sitere  John Steward.  En anledning for takknemlighet.

Når jeg nå vil prøve skrive litt er det for å bevare de tankene som daler ned hos meg i slike stunder. Kanskje er det bare for meg. Kanskje det kan velsigne andre. Jeg vil samle tanker og minner og ta dem fram igjen, slik Ylva Eggehorn samlet sommerens stå i en vase i vinduskarmen.

Jeg gir i dag liv til denne bloggen med å sette et depositum i takknemlighets banken.

I dag er jeg takknemlig for alle de gode menneskene jeg har i mitt liv. De viser meg at det gode er like reelt som det vonde i denne verden vi har. Selv på dager som denne, når nyhetene er mørke og himmelen ute er grå med nedbør.