Refleksjoner fra en norsk-amerkaner.

Jeg flytta hjem i sommer etter 22 år i Boston området. Når jeg legger til mine 5 år i California på 70-80 tallet må jeg vel kunne regne meg som en nymotens norsk-amerikaner. Det er rart å reorientere seg i et gammelt landskap etter 22 år.

Et av de mest slående forandringene er amerikaniseringen. Jeg har på alle ferier hjemme ergret meg over butikker og restauranter med dumme engelske navn. Det var en kort tid en kafe i Elnesvågen kalt Cafe Gossip. Den burde jo ha hett “Sladrekafeen”,  det perfekte navn på en landsbygdskafe. Kaffe og sladder er som hånd i hanske på et lite sted der alle vet hvem alle er.

Men engelsk er kult. Så kult at det ikke lenger er salg, men “sale” i butikkene. Er det rart folk spurte meg hvilket språk vi snakker i Norge og at de ble overrasket da jeg sa vi har et eget språk?

Så kom oktober og alle butikken så ut som om de var i Smalltown, USA. Halloween var på vei. Det var masker og godteri og “pumpkins” å få overalt og etterpå fant jeg cranberries hos grønnsakshandleren i tide for Thanksgiving.

Men toppen av denne “kulturforurensningen” må være “Black Friday”: storhandledag siste fredag i november. Kan man i det minste kalle dagen Svartfredag? (og vet folk forresten hvorfor den er kalt svart??*)  I USA har de fleste fri den dagen. for det er dagen etter en amerikansk høytidsdag.  Det er en naturlig dag å starte julegavehandelen på, men i Norge??

Nok om svartfredag, hva har det å gjøre med skolegudstjenester?

Jeg var på et foredrag i Uranienborg Kirke i høst, der Finn Wagle snakket om: Norge, et fler-religiøst, kristent land. Han snakket om overgang til Folkekirke og de forandringer det medfører for kristendommens stilling i kulturen. Han snakket om at man som norsk må få lov å identifisere seg med en kristen kulturarv siden de fleste tradisjoner vi har ble bygd på en kristen grunnvoll.

Jeg har sett at det har vært diskusjon om kirken misbruker sin posisjon i samfunnet ved å invitere elever til skolegudstjenester før jul. Fordi vi nå er et klart flerreligiøst og egentlig ganske sekulært samfunn, burde vi ikke frita barna fra å gå i kirken før jul?

Jeg for min del må si:
Gi oss vår kristne kulturarv, enten vi er troende eller ikke.
La oss synge Glade Jul og Et barn er født i Betlehem enten vi går i kirken eller ikke. Det er greit at vi koser oss med julehandel og gir hverandre gaver til jul, men la ikke handelstanden få jula med hud og hår.
La og gå i kirken og synge julesanger om det så er eneste dag i året.
Og fri oss fra amerikaniseringen og slik svartemakt som “black friday”.

*Black Friday er den dagen i året alle butikker i USA går med overskudd.

 

Today is the day of Thanksgiving. Though I have chosen to make every day a day of giving thanks, it is good to have a reason to stop and take account of my blessings. They are many.

I am sitting safely in a warm and cozy little apartment, sipping my morning coffee in the calming silence of early morning. A candle adds warmth and serenity. My cupboards are full of healthy food. If I run out or discover I need something there are shops all around where i can pick up anything I want. I am warm and well dressed, even as the winter is knocking at my door and demands scarfs and gloves and layer upon layer.

I am strong and well. I can get out of bed, take care of myself, walk to where I want to go, do the work I need to in my daily routine. At the age of 61 and with arthritis I have some aches and limitations, but as I look at the world around me I must say: I am well and strong.

I am thankful for the beauty that surrounds me, in nature, art, architecture, music. My senses are gifts that make me blessed wherever I turn.

My greatest treasure comes last..always save the best for last: the ice cream and the pie, the chocolate with the coffee… The best and most precious thing in my life is my people.

I am so lucky to have a family. I have a kind and faithful husband, two children with kind hearts both making the world around them a better place, I have a faithful son-in-law who takes care of my daughter with all his might, I have the most wonderful two grandsons. I have a large extended family: sisters, brother, cousins of all kinds, who are loving, kind, each in their way making this world richer to have them in it and making me thankful to be related to them. Whether they are near or far, whether I see them often or have only met them for short visits I am thankful they have all made footprints in my heart.

And there are my friends. Beautiful, wonderful, kind people. What a treasure to have and to have had friends. There are more people to be thankful for: the people I meet, see, hear about, whose words of wisdom I read. They all make me rich. I am thankful to be part of the human race and to take this journey on earth with you all. I hope to leave a trace of blessing when I cross your path, just as you all make me richer for having met you.

So today, on Thanksgiving day, I give thanks for you all, for it all. I am truly blessed.

I will remember tomorrow and next week and the month after. This is my life . And although it has had its share of pain and loss here and there, when all is said and done:

It is a wonderful life.

Thank you!

Nøysomhet var noe vi fikk inn med morsmelken. For de som vokste opp før og under krigen var det en dyd av nødvendighet å ta vare på det man hadde og å få resursene til å strekke så langt som mulig. Så jeg hadde en god læremester.

Som bevis på at jeg har mestret nøysomhetens kunsten, skal jeg demonstrere hvordan jeg kan få til 3 middager av en ferdiggrillet kylling(i alle fall den størrelsen de selger i USA)

Første middag er straight up nygrillet kylling med det du liker til. Det gode kjøttet som er igjen etter første “plukk”, blir surret med løk og rød paprika og en dæsj fløte og voila, kylling med paprika saus.
Så kommer mesterutnyttelsen: kok det avpillede skroget i en time eller to. Du vil oppdage at det er plenty kjøtt igjen til en god suppe med kraft som strutter med næring.

Nå som jeg har bevist hvor nøysom jeg er, må jeg fortelle hvordan dette backfired for meg.

Jeg var på Rema og så i forbifarten en type øl kallt “Nøisom”. Jeg ante en mulighet til å finne en god drikke uten å bruke halve matbudsjettet. Etter å ha lett høyt og lavt etter pris uten hell, tok jeg sjansen og kjøpte. Da prisen kom opp på kassa, viste det seg at gjerrigknarken i meg var blitt grundig lurt. Gratulerer til Nøisom for et godt markedsførings triks. Jeg bet på.

Jeg er engasjert i debatten om Israel. Får mange triste nyheter hver dag,  Er igjen og igjen overrasket over hvor mange gode mennesker som forsvarer det jeg ser som u-forsvarlig.

Så sist uke gikk det opp for meg at for veldig mange er Israel et tilfelle av Villandens dilemma: fins det livsglede, hvis livsløgnen må gå?

Jeg var på en filmfremvisning av The Village Under the Forest arrangert av Jewish Voice for Peace i Boston. Der møtte jeg en kvinne i 60 årene som snakket om den sorgprosessen hun hadde måttet gå gjennom for å akseptere at noe av det mest menigsfylte hun hadde lært som barn, var løgn. Jeg hadde tidligere lest et innlegg fra en annen kvinne som fortalte det samme på Mondoweiss .

Det er vondt når du som barn har ofret dine småpenger for å plante et tre i “løftenes land” og så oppdager at det hele var propaganda. For kristne kan det være enda vanskeligere, for i kristensionismen er Israel ikke bare en trygg havn for et forfulgt folk, men en Guds handling.

Hva gjør vi så, når en kjær sannhet viser seg å være en livsløgn? Det kan føre til en dyp sorg, kanskje til og med en troskrise. Men for den som  gjerne vil kjempe for det gode, er det en pris verdt å betale.

Det er godt å slippe å  vekkforklare eller rettferdiggjøre vold og urettferdighet. Det er godt at det ikke er Gud som vil at Palestinerne skal lide. Det er godt å si at Gud er like glad i alle mennesker og har samme regler for alle.

Det kan jo  gjøre en motløs å se hvor sterk propagandakreftene er. En kan bli fristet til å gi opp når en ser hvor lite sannheten gjelder når makt og penger har “bukta og begge endene”. Men håpet er der.  For meg er det alle de gode jødiske stemmene som kjemper for sannheten, både i USA og i Israel, som gir meg mest håp. En ny generasjon kommer og de leser ikke bare “mainstream media” og lar seg ikke så lett lure. Jeg ser at løgnene brister når jeg leser  Mondoweiss og The Leftern Wall eller hører Sahar Vardi og  Miko Peled og …. Jeg får si med Paulus: tiden ville ikke strekke til hvis jeg skulle ramse opp alle som nå står på barrikadene for sannhet og rettferdighet.

Så tenner jeg et lys og  tror at lyset er sterkere enn mørket. Jeg tror at sakte, men sikkert vil livsløgnen bli for tung å bære for all de gode menneskene som i dag syns de må forsvare det u-forsvarlige.

 

 

Tanken på å skrive har alltid hatt i seg eit spørsmål om språkvalg.

Det var ein gong det var utenkeleg å skrive norsk på bokmål. Det er rart korleis det å leve i “utlendighet” sakte førte med seg eit språkskifte  når eg skreiv.

Samtidig  fekk eg alltid kommentarar på at eg ikkje hadde mist dialekta mi. I vitsa mæ dei so spurte å sa at de va ikkje so rart. Deinn enaste i snakka norsk mæ te vanle va Gud, å hainn snakka frening.

Men i mail og på FB blei det standard å skrive bokmål. Kall det latskap. Ein må vere meir kreativ for å skrive nynorsk, må leite etter gode ord som både flyt og som folk flest kan forstå. Dessutan er språk ein levande organisme of sorts og du treng eit språk community for å halde deg sharp.

Der kom det. Det tredje språket. Ein har ikkje budd med engelsk som partner og landsby halve livet uten at det har satt seg så fast i språk hjernen at det kjem opp som første valg når hjernen raskt googler etter neste ord. Etter 22 år i strekk har nok engelsk hatt så mange hit at det er som om det har betalt for rangerings plass ved søk.

Det er artig dette med språk. Skriv nok meir om der ein annan gong. På bokmål, går eg ut ifrå. Men i dag var det faktisk artig å skrive nynorsk.

 

Har lenge tenkt på å skrive. Hodet er alltid fullt av tanker og noen av dem er virkelig gode. Som sommerfugler daler de ned og lyser opp med farger og mønster jeg vil fange og holde fast, men hvis jeg ikke skriver tanken ned flyr den lydløst ut av min bevissthet og kommer noen ganger aldri tilbake.

Så nå har jeg bestemt meg for å skrive noe ned her.

I dag leste jeg Aase-Hildes artikkel på LinkedIn om Takknemlighet. For en uke siden la min gode venn Diane ut et sitat på FB fra Farmer’s Almanac: “It is not happy people who are thankful. It is thankful people who are happy.” Dette sitatet oppsummerer noe jeg har så smått prøvd å lære: Takknemlighet er en praksis, ikke en tilstand.

Det er så lett å snu ting på hodet og vente på de gode dagene, i stedet for å finne det gode i den dagen jeg har. Selv på de mørkeste dagene fins det noe å henge takknemlighet på.

Sansene er et godt redskap for meg.
Det lukter godt i trappen når Borghild baker.
Vinden, frisk og kjølig mot kinnet mitt når jeg går ut i høst dagen.
Varmen av Timo i armene mine.
Fargen på en vakker bygård.

Jeg valgte det siste som bildet for denne fødselsdagen for “De gode dagene”. De spredte, gule bladene som fortsatt hang fast i greinene på bjerketreet gikk i ett med den vakte bygården bak. For meg ble det “et øyeblikk med Zen”, for å sitere  John Steward.  En anledning for takknemlighet.

Når jeg nå vil prøve skrive litt er det for å bevare de tankene som daler ned hos meg i slike stunder. Kanskje er det bare for meg. Kanskje det kan velsigne andre. Jeg vil samle tanker og minner og ta dem fram igjen, slik Ylva Eggehorn samlet sommerens stå i en vase i vinduskarmen.

Jeg gir i dag liv til denne bloggen med å sette et depositum i takknemlighets banken.

I dag er jeg takknemlig for alle de gode menneskene jeg har i mitt liv. De viser meg at det gode er like reelt som det vonde i denne verden vi har. Selv på dager som denne, når nyhetene er mørke og himmelen ute er grå med nedbør.